Hensynet til barnets beste er et grunnleggende hensyn som alltid skal tas i betraktning ved avgjørelser som berører barn. Grunnet barns sårbarhet og avhengighet til voksne er det avgjørende at de som har kontakt med barna tenker på hva som er til barnets beste i enhver situasjon. Hva som er til barnets beste er alltid et spørsmål i foreldretvister. Bør det avtales en ordning med delt bosted hos foreldrene, eller skal barnet bo alene hos den ene forelderen? I denne artikkelen ønsker vi å belyse ulike problemstillinger som oppstår i etterkant av et samlivsbrudd der barn er involvert.
- Prinsippet om barnets beste
Kravet om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn er nedfelt iblant annet Barnekonvensjonen art. 3 nr. 1 og Grunnloven § 104 annet ledd. I tillegg kommer prinsippet til uttrykk i andre lover, som for eksempel barneloven, barnevernloven og utlendingsloven. Hensikten med å ta inn prinsippet i de ulike lovene er å synliggjøre viktigheten av at hensynet til barnets beste skal være i sentrum.
Barnekomitéen har uttalt i sine Generelle kommentarer at hensynet til barnets beste henger nøye sammen med prinsippet om at barnet skal bli hørt. Barnet selv vil kunne ha en mening om hvem av foreldrene den ønsker å bo fast hos. Etter barneloven § 31 har barnet en rett til å ta del i de avgjørelsene som vil få betydning for barnet. Dette kan være alt fra hva barnet vil ha på seg av klær til hvem barnet vil bo hos. Etter at barnet har fylt 12 år skal det legges stor vekt på hva barnet mener, men også yngre barn har selvsagt en rett til å få uttale seg om avgjørelser av betydning for dem.
- Tvister i etterkant av samlivsbrudd og skilsmisse
Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det ble tatt ut 10 630 separasjoner i 2018, og 9545 skilsmisser. Tallene viser en liten økning i antall separasjoner sammenliknet med 2017, mens skilsmissetallet har sunket med 303 fra 2017. Det er enighet om at skillsmissetallene er relativt høye. En stor del av de som opplever et samlivsbrudd har en eller flere barn som blir sterkt berørt av dette.
Et samlivsbrudd vil som et utgangspunkt være vondt både for foreldrene, men særlig for barna som er den uskyldige part i foreldrenes konflikt. Konfliktnivået blant foreldrene kan bli høyere enn det det var før samlivsbruddet fordi det oppstår uenigheter om hvor barna skal bo, og hvor stor samværsrett den ene forelderen skal ha.
2.1 Hvor skal barnet bo?
Etter barneloven § 36 kan foreldrene avtale fritt om barnet skal bo hos hver av dem, eller om barnet skal bo fast hos den ene forelderen. Dersom det er uenighet om dette spørsmålet, kan retten ta en avgjørelse om at barnet skal bo fast hos den ene forelderen. Når det foreligger særlige grunner kan retten fastsette at barnet skal ha delt bosted hos foreldrene.
Det finnes ingen fasit på hva som vil være den beste løsningen i hvert tilfelle. Alle barn er forskjellige, slik at hver familie må finne en løsning som er til det beste for barnet.
2.2 Spørsmålet om samvær
Dersom barnet har fast bosted hos en forelder, vil den andre kunne ha krav på samvær med barnet etter barneloven § 42. Etter denne bestemmelsen har barnet en rett på samvær med begge foreldrene. Det er foreldrene som plikter å sørge for at barnets samværsrett blir oppfylt. Denne regelen henger sammen med det biologiske prinsipp, som innebærer en tanke om at det er til barnets beste å kjenne til sitt biologiske opphav. Hensynet til en bred foreldrekontakt for barnet tilsier at det burde fastsettes samvær som gjør at barnet blir like godt kjent med begge foreldrene.
Barn har i tillegg en konvensjonsbestemt rett til å ha kontakt med begge foreldrene. Dette følger av Barnekonvensjonen artikkel 9 nr. 3 som fastsetter:
«Partene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste».
Baktanken med dette er at det er verdifullt for barn å ha kontakt med begge foreldre.
Omfanget av samværet står foreldrene fritt til å avtale nærmere. Hvor mye samvær hver av foreldrene skal ha med barnet skal fastsettes i tråd med det som vil være til barnets beste, jf. barneloven § 43. Etter bestemmelsen er hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt et sentralt hensyn som det skal legges vekt på når omfanget av samværet skal fastsettes.
2.2.1 Samværssabotasje
Et spørsmål som kan dukke opp er hva man gjør i de tilfellene der en av foreldrene motsetter seg at den andre skal kunne ha samvær. Samværssabotasje foreligger når det ikke er noen gode grunner til hvorfor den ene forelderen nekter den andre samvær med barnet.
Årsakene til hvorfor en forelder nekter den andre å se barnet kan være sammensatte. I noen tilfeller er det et økonomisk motiv som kan være årsaken. Når NAV fastsetter hvor mye barnebidrag den bidragspliktige skal betale, vil samværets omfang være av betydning. Bidragsmottaker, herunder den som har barnet boende fast hos seg, vil kunne ha et økonomisk incentiv for at den andre skal ha så lite samvær som mulig fordi den da får høyere barnebidrag. I andre tilfeller kan årsaken være at den ene forelderen er redd for at barnet skal bli mer glad i den andre forelderen hvis de ser hverandre for ofte.
Hvis den barnet bor fast hos nekter den andre forelderen å ha samvær, kan den forelderen som ikke får samvær bringe spørsmålet inn for domstolene i medhold av barneloven § 43 siste ledd. Dersom samværsretten er fastsatt ved rettskraftig dom, og den ene forelderen hindrer samvær, kan den som har samværsrett gå til retten og be om at retten fastsetter en bot som må utbetales hver gang den andre forelderen hindrer at samværsretten blir utført. Dette følger av barneloven § 65. Bøter er det eneste virkemidlet som kan brukes. Dette innebærer at den samværsberettigede ikke har anledning til å oppsøke barnet og med tvang forsøke å ha samvær.
Loven inneholder ingen definisjon av samværssabotasje, og ofte kan det være vanskelig å fastslå at samværssabotasje foreligger. Den ene forelderen kan for eksempel gjentatte ganger komme med forskjellige grunner som tilsynelatende fremstår som «gode grunner» til hvorfor barnet uteblir fra samvær. Dersom barnet uteblir fra samvær ved flere anledninger kan det være en indikasjon på samværssabotasje.
Barna blir den tapende part i en slik situasjon. De får ikke sett begge foreldrene, og risikerer å miste kontakten med den av forelderen som har en samværsrett. I tillegg vil konfliktnivået mellom foreldrene kunne øke, noe som til syvende og sist går hardest utover barnet. For barna vil dette være både sårt og frustrerende, og det kan være vanskelig å forstå hvorfor de ikke får ha kontakt med begge foreldrene.
Dersom foreldrene befinner seg i en situasjon der det forekommer samværssabotasje både skal og bør fokuset være hva som er til barnets beste. I de aller fleste tilfellene er det til det beste for barnet å ha bredest mulig foreldrekontakt slik at de familiære relasjonene kan utvikle seg og barnet får et trygt og godt forhold til begge foreldrene.
Våre familieadvokater har bred kompetanse på barnerett og vil være en verdifull rådgiver, i og utenfor rettsapparatet, i saker som omhandler barn, samvær og bosted.
Ta kontakt på pk@klovfjell-gammel.local eller tlf 900 85 188 for en uforpliktende samtale.
