Erstatning for følgene av forsinket kreftdiagnose

Erstatning for følgene av forsinket kreftdiagnose

En forsinket kreftdiagnose kan medføre mange alvorlige konsekvenser for pasienten og de pårørende. Ordningen med pasientskadeerstatning er ment å gi en økonomisk kompensasjon for disse konsekvensene. En erstatningsutbetaling kan selvsagt ikke gjøre opp for de menneskelige konsekvensene som forsinket diagnostisering og behandling kan medføre, men kan avhjelpe de økonomiske sidene ved det, i tillegg til å gi en kompensasjon for tapt livsutfoldelse og livskvalitet.

Denne artikkelen handler om hva som skal til for få erstatning i slike saker, og om hvordan erstatningen beregnes. Lovgivningen om pasientskader har generelle regler som skal dekke alle slags skader som følge av svikt i helsehjelpen. Derfor der det nødvendig å gi en generell fremstilling av reglene. Temaet forsinket diagnostisering av kreft vil bli trukket inn underveis for å illustrere hvordan reglene fungerer. I tillegg omtales konkrete eksempler på hvordan spørsmålene om erstatningsansvar og erstatningsberegning har blitt vurdert i tidligere saker om forsinket kreftdiagnostisering.

 

  1. Erstatningsordningen for pasientskader

 

I Norge er det Norsk pasientskadeerstatning (NPE) som tar imot og vurderer søknader om pasientskadeerstatning, og utbetaler erstatning til søkere som får medhold. Ordningen innebærer at NPE er den erstatningsansvarlige, og ikke det aktuelle sykehus, helseinstitusjon eller lignende der pasientskaden oppstod. Hensikten med denne løsningen er blant annet at man ønsker større åpenhet om mangelfull behandling fra behandlingsstedene selv. Man antar at behandlingsstedene lettere vil innrømme feilvurderinger og mangelfull behandling dersom de ikke risikerer å selv bli stilt ansvarlige for erstatningskrav fra pasienter.

Erstatningssøknader fra pasienter som mener de er påført en pasientskade sendes til NPE. Hos NPE blir det gjort en vurdering av om vilkårene for erstatning er oppfylt. Vurderingen blir gjort av en saksbehandler, men det gjøres bruk av medisinske sakkyndige. Man benytter sakkyndige med ekspertise på det aktuelle medisinske området for å vurdere om behandlingen/vurderingen søkeren har fått har vært i tråd med god medisinsk praksis, om søkeren har fått en pasientskade og hvor omfattende den eventuelt er. Når man har konkludert med at det eventuelt foreligger en pasientskade, og at skaden er stor nok til å gi rett på erstatning, blir det foretatt en beregning av erstatningssummen som skal utbetales. Det kan betales erstatning både på grunnlag av økonomisk tap som følge av skaden, og på grunnlag av redusert livskvalitet eller tapt livsutfoldelse som følge av varige mén som skaden har ført til. Det kommer mer om dette senere i artikkelen.

Det endelige vedtaket fra NPE kan påklages til Pasientskadenemnda, hvor erstatningssøknaden da blir vurdert på nytt. Det kan selvsagt klages dersom man ikke har fått medhold i søknaden om erstatning. Det kan imidlertid også klages på erstatningsutmålingen dersom man mener man har krav på en større erstatningssum.

Når Pasientskadenemnda har behandlet klagen og fattet vedtak har søkeren fortsatt mulighet til å ta erstatningskravet til retten.

 

  1. Vilkårene for å få pasientskadeerstatning
  • De grunnleggende vilkårene

Når det skal vurderes om søkeren har rett på erstatning, følges reglene i pasientskadeloven. For at det skal foreligge erstatningsansvar må vilkårene i § 2 være oppfylt. Et helt grunnleggende kriterium følger av første setning i bestemmelsen. Søkeren må ha «lidt tap på grunn av pasientskade». For det første må altså søkeren ha lidt et tap. Det kan dreie seg om både økonomisk tap og tap i form av varige mén. Dette utdypes nærmere i avsnittet om beregning av erstatningen.

For det andre må tapet ha oppstått på grunn av pasientskaden, og ikke på grunn av andre forhold. Dette kan beskrives som et krav til årsakssammenheng. Det må være selve helsehjelpen som er årsak til skaden. Et sykehus er ikke ansvarlig for at man brekker håndleddet i skibakken, på samme måte som de (i hvert fall normalt sett) ikke er ansvarlige for at man utvikler en kreftsykdom i utgangspunktet. Det er dersom behandlingen av bruddet eller den forsinkede diagnostiseringen (eller eventuelt dårlige behandlingen) av kreftsykdommen fører til at pasientens situasjon blir verre enn den ville blitt ved riktig behandling/diagnostisering, at kravet til årsakssammenheng er oppfylt.

Det som menes med «pasientskade» er skader som skyldes et eller flere av forholdene som er nevnt i § 2 første ledd bokstav a til e eller tredje ledd. Det er bokstav a som omfatter de praktisk mest viktige tilfellene, ikke minst i saker om diagnostisering av kreft. Her er det tale om skader som skyldes «svikt ved ytelsen av helsehjelp». Med «svikt» menes at ytelsen av helsehjelpen ikke har vært i tråd med det som var god medisinsk praksis på området på den tiden skaden skjedde. Svikten kan knytte seg både til selve behandlingen, og til at nødvendig behandling ikke er utført eller ble gjennomført senere enn hva som var forsvarlig. (Det siste kan blant annet skyldes at den riktige diagnosen ble stilt senere enn den burde blitt ut ifra de undersøkelser helsepersonellet hadde gjort eller burde ha gjort, og den kunnskapen de hadde eller burde ha skaffet seg om pasienten. Da er det den forsinkede diagnosen som utgjør svikten.) Når det gjelder svikt ved selve behandlingen, kan det for eksempel være snakk om feilbehandling, feilmedisinering, eller mangelfull eller unnlatt behandling.

Det er ikke et kriterium at noen har opptrådt klanderverdig i forbindelse med behandlingen eller diagnostiseringen. Det trenger altså ikke å være mulig å legge skylden på konkrete personer. Det er tilstrekkelig at det kan konstateres en svikt i ytelsen av helsehjelp. Også feil av mer administrativ art, slik som at pasienten feilaktig blir avvist kan innebære svikt. Dette innebærer at det skal mindre til for å konstatere erstatningsansvar i pasientskadesaker enn i alminnelige erstatningssaker.

Utgangspunktet for vurderingen av om helsehjelpen har vært i tråd med god medisinsk praksis, er om det har skjedd noe som ikke burde skjedd, når man vurderer helsehjelpen ut ifra en faglig standard. Det følger også av andre ledd i § 2 at man i vurderingen skal ta «hensyn til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten på skadetidspunktet, er tilsidesatt». Hvor man legger lista for hva som er innenfor den faglige standarden man kan forvente, vil variere ut ifra blant annet medisinsk område og hva slags helsepersonell som har hatt ansvar. I tilknytning til diagnostisering kan man for eksempel forvente at en legespesialist legger merke til symptomer som det kanskje ikke kan forventes at en hjelpepleier hadde lagt merke til. Hvorvidt pasienten ut ifra omstendighetene burde vært henvist videre til mer faglig spesialisert helsepersonell vil likevel være av betydning.

Det er likevel ikke slik at pasienten alltid kan forvente feilfri helsehjelp. Til noen typer behandling knytter det seg for eksempel stor risiko. Så lenge pasienten er godt informert om risikoen, og har samtykket til behandlingen likevel, kan man ikke kreve erstatning dersom det oppstår en skade som ligger innenfor risikoen, så lenge behandlingen er gjennomført i tråd med god medisinsk praksis. Det har også stor betydning om det dreier seg om planlagt behandling eller behandling av mer hastepreget art. Ved øyeblikkelig hjelp for å redde liv kan man ikke stille de samme krav som ved behandling som blir gjennomført under kontrollerte forhold og etter grundig utredning. Med diagnostisering vil det også være slik at det ikke kan forventes at sykdommen oppdages under alle omstendigheter. Symptombildet kan være ulikt fra pasient til pasient, og hos noen vil kanskje ikke symptomene vise seg så tydelig. Hva det kan forventes at helsepersonellet oppdager vil variere ut ifra deres faglige kvalifikasjoner og yrkesgruppe. Men unnlatelse av å henvise til spesialister eller foreta nærmere undersøkelser dersom det er grunn til å utrede pasienten grundigere, vil fort innebære svikt.

At det har skjedd en svikt er ikke i seg selv nok. Svikten må ha ført til en skade. Skadebegrepet kan omfatte mye forskjellig. Det kan for eksempel dreie seg om en forverring av den opprinnelige sykdommen eller skaden man ble behandlet for, redusert utsikt til bedring, forverret prognose for tilbakefall, redusert levetid, skader på organer, kroppsfunksjoner og generell funksjonsevne, eller infeksjoner eller sykdommer man får som følge av behandlingen. Også psykiske skader kan være omfattet.

  • Eksempler på vurderinger av erstatningsansvar fra Pasientskadenemndas praksis

I Pasientskadenemndas vedtak fra 23.03.2018 (PSN-2017-2150) hadde pasienten anført at svikt ved oppfølgingen av livmorhalskreft førte til forsinket diagnostisering av kreftspredning til lungene. Pasienten døde 63 år gammel, og de etterlatte trådte inn i erstatningskravet. Søknaden ble avslått av NPE, og ble deretter påklaget. Pasientskadenemnda kom til at det forelå svikt i helsehjelpen. Man hadde ved CT-undersøkelse gjort noen små funn som burde vært fulgt opp med ny CT-undersøkelse, spesielt fordi pasienten hadde høy risiko på grunn av den tidligere kreftsykdommen, og på grunn av hennes røykevaner. Nemnda kom til at svikten mest sannsynlig førte til forkortet levetid med ca. 20 måneder, behov for mer omfattende behandling og økte/tidligere plager. Dermed forelå det en pasientskade. Det ble imidlertid ikke ansett som mest sannsynlig at pasienten ville blitt frisk hvis svikten ikke hadde skjedd. Konklusjonen ble at det forelå erstatningsansvar.

I et vedtak fra 12.04.2018 (PSN-2016-10473) hadde en pasient fremsatt krav om erstatning for følger av forsinket diagnostisering av eggstokkreft. Pasienten var en kvinne som hadde blitt diagnostisert med dobbeltsidig brystkreft i 2013 og behandlet med cellegift. Under behandlingen hadde hun vannlatingsplager, men disse ble behandlet som urinveisinfeksjon. Ved en rutineundersøkelse hos gynekolog i oktober 2014 ble det oppdaget en svulst på den ene eggstokken. Hun ble deretter undersøkt og diagnostisert med eggstokkreft, og operert for dette i desember 2014.

Pasientskadenemnda kom til at det etter forholdene i saken ikke var en svikt at fastlegen behandlet vannlatingsplagene som urinveisinfeksjon. Man kom imidlertid til at det var en svikt ved oppfølgingen på sykehuset, fordi pasienten i tråd med rutine skulle ha fått tilbudt en gentest mens hun var pasient på kreftavdelingen der. Selv om det forelå svikt kom pasientskadenemnda til at det ikke forelå erstatningsansvar. Det ble ansett som mest sannsynlig at svikten ikke hadde vært en nødvendig betingelse for pasientens sykdomsutvikling. Kreften var i et tidlig stadium da den ble oppdaget, og det dreide seg om en svulstform som vanligvis har et raskt og aggressivt utviklingsforløp. Det hadde derfor sannsynligvis ikke vært mulig å påvise svulsten allerede høsten 2013. Man anså det som mest sannsynlig at forsinkelsen ikke hadde hatt betydning for pasientens prognose, plager og behandling. Det forelå derfor ikke erstatningsansvar.

 

  1. Beregning av erstatningen

 

Når det er fattet et foreløpig vedtak som eventuelt slår fast at NPE har erstatningsansvar, skal det fattes et nytt vedtak der erstatningssummen beregnes.

  • Litt om hva erstatningen skal dekke

Etter reglene om pasientskadeerstatning kan både søkerens økonomiske tap på grunn av skaden dekkes, og det kan utbetales erstatning for varige mén som skaden har påført søkeren. I tillegg finnes en regel om oppreisningserstatning i skadeserstatningsloven § 3-5. Krav om oppreisning kan reises parallelt med erstatningskrav for økonomisk tap eller mén, men NPE behandler ikke slike krav. Oppreisningskrav må rettes direkte mot behandlingsstedet der skaden har skjedd. Oppreisningserstatning er imidlertid forbeholdt de aller mest graverende tilfellene, og det kreves at én eller flere ved behandlingsstedet har opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt ved forvoldelsen av skaden. Dette er et langt strengere kriterium enn vilkåret om «svikt» i pasientskadeloven § 2, så det skal derfor mye mer til for å få erstatning på dette grunnlaget. I det følgende vil det kun dreie seg om erstatning for økonomisk tap og om menerstatning.

  • Om dekning av økonomisk tap

Det er et grunnleggende krav at det søkerens økonomiske tap utgjør kr 10 000,- eller mer. Hvis det totale tapet er lavere enn dette, utbetales ikke pasientskadeerstatning, jf. pasientskadeloven § 4.

Når det er den skadede pasienten selv som søker om erstatning utmåles erstatningen etter reglene i skadeserstatningsloven § 3-1.

For at økonomisk tap skal dekkes, må tapet være en konsekvens av skaden. Det innebærer at man ikke kan kreve erstattet alle utgifter man har hatt i forbindelse med f.eks. en sykdom. Det er kun det økonomiske tapet som skyldes selve pasientskaden som gir krav på erstatning. For eksempel vil det i et lengre sykdomsforløp som regel være mange utgifter som skyldes selve sykdommen. Disse dekkes ikke. Hvis man derimot har fått ekstra utgifter på grunn en forverring av sykdommen som skyldes svikt i helsehjelpen, er det disse utgiftene det utbetales erstatning for. Hvis for eksempel en kreftdiagnose blir satt for sent som følge av svikt, kan det medføre behov for mer omfattende og langvarig behandling enn pasienten ellers ville trengt. Dette kan igjen medføre kostnader til transport, undersøkelser, behandling osv. Slike utgifter kan føres tilbake til svikten, og blir derfor dekket. Utgifter som skaden antas å påføre søkeren i framtiden skal også dekkes.

Også tapte arbeidsinntekter og tap i fremtidig erverv skal erstattes. For tap i fremtidig erverv gjøres det en vurdering hvor man sammenligner søkers inntekt før skaden med det man antar er søkers inntektsevne etter skaden. Reduksjonen i inntektsevne blir grunnlaget for erstatning. Søkeren vil normalt ha plikt til å begrense tapet sitt ved å utnytte sin restarbeidsevne, eventuelt i et annet yrke dersom vedkommende ikke er i stand til å utøve sitt opprinnelige yrke. Det gjøres fradrag i erstatningen for den delen av inntektstapet som blir dekket av trygdeordninger eller av ytelser etter sosialtjenesteloven. Det tas imidlertid hensyn til den reduksjonen i opptjening av pensjonspoeng og feriepenger som den tapte inntektsevnen fører til.

I tilfeller der pasienten dør som følge av pasientskaden kan de etterlatte kreve erstatning etter reglene i skadeserstatningsloven § 3-4.

Dersom den avdøde hadde en forsørgerrolle, har de etterlatte som avdøde helt eller delvis forsørget, krav på erstatning for tap av forsørger. Utgangspunktet er at erstatningen skal dekke det forsørgertapet som er oppstått. Den etterlatte skal være i stand til å opprettholde sin tilvante levestandard – i den grad levestandarden skyldtes forsørgelsen. Det er det økonomiske tapet som tapet av forsørger medfører, som skal erstattes. Flere faktorer vil også spille inn når erstatningssummen beregnes, blant annet hvor langt fram i tid det er trolig at avdøde ville hatt forsørgerrollen, eller hvilke økonomiske midler den etterlatte sitter igjen med til å forsørge seg selv, for eksempel som følge av arv fra avdøde. Det gjøres også fradrag for trygdeytelser så langt de dekker det økonomiske tapet. Hvis det er betalt full erstatning for inntektstap til den avdøde før dødsfallet inntraff, skal det ikke betales erstatning for tap av forsørger i tillegg.

Dersom den avdøde ikke hadde en forsørgerrolle, utbetales bare erstatning til de etterlatte etter § 3-4 tredje ledd for utgifter i anledning av dødsfallet. Dette vil også være tilfellet når det er barn som dør. Det kan nok oppleves som svært urimelig at det utbetales så lave erstatningssummer når barn dør som følge av en pasientskade. Det er imidlertid i tråd med det alminnelige erstatningsrettslige prinsippet i norsk rett om at erstatning skal dekke den skadelidtes økonomiske tap. Det rene økonomiske tapet vil være større når man mister en forsørger enn når man mister et barn man selv er forsørger for. De følelsesmessige konsekvensene av å miste et barn er selvsagt ikke mindre, men dette gjenspeiles dessverre ikke i erstatningssummen.

  • Om menerstatning etter tabell

Menerstatning skal være en kompensasjon for tapt livsutfoldelse og livskvalitet som følge av den skaden som svikten i ytelsen av helsehjelp har ført til. Hvor stort mén man er påført blir fastsatt i en invaliditetsgrad oppgitt i prosent. Invaliditetsgraden for mange typer skader fastsettes med utgangspunkt i en invaliditetstabell inntatt i Forskrift om menerstatning ved yrkesskade. Tabellen gjelder egentlig for yrkesskader, men brukes også for pasientskader. I tillegg har NPE utarbeidet en intern invaliditetstabell for en del spesielle tilfeller, og et mer dekkende tabellverk er under utarbeidelse. For skader som ikke er dekket av tabellene må de sakkyndige foreta en skjønnsmessig vurdering.

Det utbetales bare menerstatning dersom minst 15 % av den totale invaliditeten skyldes svikten i helsehjelp, jf. pasientskadeloven § 4. Med dette menes at pasienten kan ha en invaliditetsgrad som overstiger 15 %, men likevel ikke få erstatning fordi bare noe av invaliditetsgraden skyldes svikten. For eksempel kan tilfellet være at pasienten hadde en sykdom eller skade som uansett ville gjort vedkommende helt eller delvis invalid selv uten behandlingssvikten.  Det er hvorvidt selve svikten (og den tilleggsskaden den medførte) bidro med minst 15 % invaliditetsprosent som har betydning for om man har rett på erstatning. Det sier seg selv at det ikke lar seg gjøre å fastsette de ulike årsakenes betydning for invaliditeten i nøyaktige prosenttall. Derfor må de sakkyndige gjøre en skjønnsmessig avveining der de bedømmer hvor stor betydning behandlingsskaden sannsynligvis har hatt for den totale invaliditeten.

Forskriften om menerstatning ved yrkesskade har også en tabell for utmåling av erstatningen. Tabellen er tatt inn nedenfor (hentet fra https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/1997-04-21-373?q=forskrift%20menerstatning%20yrkesskader). Den fastsetter hvor mye som skal utbetales i året. Erstatningen er oppgitt i prosent av folketrygdens grunnbeløp. Grunnbeløpet justeres 1. mai hvert år, og er per mars 2019 på kr 96 883,-. Tabellen deler menerstatningen inn i grupper fra 0 til 9 ut ifra invaliditetsgrad. En invaliditetsgrad (som følge av pasientskaden) på 15 – 24 % blir for eksempel plassert i gruppe 1, mens 45 – 54 % hører til i gruppe 4, og 85- 100 % i gruppe 8. Gruppe 9 gjelder for «Betydelig større skadefølger enn ved invaliditetsgrad på 100 %. Gruppe 0 gjelder tilfeller der invaliditeten er på under 15 %, og det blir da ikke utbetalt menerstatning.

De ulike gruppene gir rett på ulik årlig utbetaling. Gruppe 1 gir rett på 7 % av grunnbeløpet, mens for eksempel gruppe 8 gir rett på 63 %. Gruppe 9 gir den høyeste erstatningen, på 75 % av grunnbeløpet.

 

  • 3. Utmåling av menerstatning
1. Årlig menerstatning utmåles slik:

 

Gruppe Fastsatt invaliditetsgrad Menerstatning
0 Lavere enn 15% Ingen erstatning
1 15 – 24% 7% av grunnbeløpet
2 25 – 34% 12% av grunnbeløpet
3 35 – 44% 18% av grunnbeløpet
4 45 – 54% 25% av grunnbeløpet
5 55 – 64% 33% av grunnbeløpet
6 65 – 74% 42% av grunnbeløpet
7 75 – 84% 52% av grunnbeløpet
8 85 – 100% 63% av grunnbeløpet
9 Betydelig større skadefølger enn
ved invaliditetsgrad på 100% 75% av grunnbeløpet

 

Når en behandlingsskade på grunn av forsinket kreftdiagnose fører til forverret prognose må det gjøres en skjønnsmessig vurdering, siden det ikke er oppgitt noen invaliditetsprosent for dette i tabellene. Det vil for de fleste innebære en økt belastning å leve med en mer usikker prognose som følge av at diagnosen ble satt for sent. I praksis pleier NPE å tilkjenne søkeren en erstatning med en gruppe, som legges til den eventuelle invaliditeten pasientskaden har ført til. Forutsetningen er at forverringen i prognosen innebærer at den statistiske prognosen endres med 15 prosentpoeng eller mer. Det vil si at dersom pasientskaden (forverringen) som følge av forsinket kreftdiagnose fører til en invaliditet som hører hjemme i gruppe 3 (35 – 44 %), og prognosen blir tilstrekkelig forverret i tillegg, tilkjennes erstatning etter gruppe 4. Hvis forsinkelsen bare fører til forverret prognose, men ikke invaliditet, får man normalt erstatning etter gruppe 1.

Noen ganger gis det erstatning med to grupper for forverret prognose, men det skal mye mer til for det. For det første må prognosetapet ha medført en betydelig belastning for pasienten. For det andre må det ha gjort at langvarig behandling ble nødvendig. I tillegg spiller varigheten av skaden en stor rolle.

Det kan i noen saker hende at det er en forsinkelse i helsevesenet som har ført til at pasienten har utviklet kreft. Det utbetales da erstatning med en gruppe uavhengig av om prognosen er dårlig eller god, siden det innebærer en psykisk belastning å ha utviklet kreft. Også her legger man til eventuell invaliditet som forsinkelsen har ført til, slik at det gis erstatning med én gruppe høyere enn invaliditetsgraden skulle tilsi.

Menerstatningen utbetales normalt som et engangsbeløp. Beløpet blir fastsatt ut ifra hvilken gruppe man faller inn under i tabellen, og hva som er den forventede levetiden. Dersom sykdommen eller skaden ikke har ført til redusert forventet levetid ser man på den forventede gjennomsnittlige levealderen for den aktuelle aldersgruppen. Det beløpet man kommer til ut ifra tabellen for menerstatning blir ganget med antall forventede leveår og satt til et engangsbeløp. I særlige tilfeller kan erstatningen fastsettes til terminbeløp, jf. skadeserstatningsloven § 3-9.

  • Eksempler fra Pasientskadenemndas praksis på erstatningsberegning i saker om forsinket kreftdiagnose

Nedenfor følger fire eksempler på utmåling av erstatning i saker som handlet om forsinket kreftdiagnostisering. De utvalgte vedtakene er kun konkrete eksempler erstatningssummer som ha blitt utbetalt i slike saker, og er ikke ment som en dekkende beskrivelse av hvor nivået for slike utbetalinger ligger. Som beskrevet i punktene ovenfor vil det alltid være mange ulike faktorer som spiller inn når erstatningssummen skal beregnes.

I Pasientskadenemndas vedtak fra 05.04.2018 (PSN-2018-128) hadde en kvinne på 56 år (på vedtakstidspunktet) fått forsinket diagnose og behandling av livmorkreft. Dette hadde ført til mer omfattende behandling, økte plager og forverret prognose. Hun måtte blant annet fjerne eggstokkene. Nemnda stadfestet NPE sitt vedtak hvor hun fikk tilkjent både menerstatning og erstatning for økonomisk tap. Menerstatningen ble utmålt etter gruppe 4, og satt til kr 608 000,-. Hun fikk erstatning for økonomisk tap etter flere poster, hvorav de største var lidt og fremtidig inntektstap, tapt evne til arbeid i hjemmet og skatteulempe. Påførte og fremtidige utgifter ble også dekket. Til sammen utgjorde menerstatningen og dekningen av det økonomiske tapet kr 1 638 485,-.

Et vedtak fra 18.12.2017 (PSN-2015-2633) dreide seg om en 60 år gammel kvinne som hadde utviklet livmorhalskreft som følge av forsinket diagnostisering av forstadier til kreft. NPE sitt vedtak ble stadfestet. NPE hadde allerede utbetalt menerstatning etter gruppe 4, på kr 402 000,- og erstatning for økonomisk tap. Til sammen utgjorde erstatningen kr 953 000,-. Også her var inntektstap og tapt evne til arbeid i hjemmet de største postene under økonomisk tap. Pasientskadenemnda tilkjente dessuten en tilleggsutbetaling på kr 216 595,- for å dekke renteendring, skatteulempe og økning av folketrygdens grunnbeløp siden NPE sitt vedtak ble fattet i mai 2014.

I PSN-2015-5128 fra 15.05.2018 hadde pasienten fått vedvarende smerteplager og balanse- og gangproblemer etter forsinket diagnostisering og behandling av svulst i ryggmargen. NPE utbetalte en erstatning på totalt kr 277 000-, hvorav kr 135 000,- var menerstatning etter gruppe 1. Det ble ikke utbetalt erstatning for inntektstap. Pasientskadenemnda endret vedtaket fra NPE. Menerstatningen ble utmålt etter gruppe 2 i stedet for 1, og man kom til at han hadde lidt inntektstap. Det ble ikke tilkjent erstatning for tap i fremtidig inntekt. Pasienten hadde hatt en senere forverring av tilstanden, som ikke skyldtes forsinkelsen, men selve grunnlidelsen. Pasientskaden var derfor ikke årsaken til det fremtidige inntektstapet. Den totale erstatningen ble satt til kr 580 505,- før man trakk fra det som allerede var utbetalt.

Nemndsvedtaket PSN-2015-4055 fra 09.03.2018 er et eksempel på erstatningsutmåling for tap av forsørger. Saken gjaldt syv måneders forsinket diagnostisering av svulst i neseveggen, som førte til forverret prognose og dødsfall. Pasienten døde 54 år gammel. Det var pasienten selv som søkte til NPE, men de etterlatte trådte inn i kravet etter dødsfallet. NPE utbetalte erstatning til de etterlatte på totalt kr 1 400 000-,. Nemnda kom til at NPE hadde lagt til grunn et litt for høyt beløp for påført og fremtidig tap av forsørger. Det fikk imidlertid ikke betydning, da erstatningen allerede var utbetalt.

 

  1. Bruk av advokat i pasientskadesaker

Ved søknad til NPE eller klage til Pasientskadenemnda, har man rett til å benytte seg av advokat. Når søknad og skademeldingsskjema er levert inn, er det opp til NPE å innhente nødvendig dokumentasjon og uttalelser fra behandlingsstedet/behandlingsstedene man har oppgitt. Det innklagede behandlingsstedet er ikke involvert i saken utover at de får avgi en uttalelse.

Det vil i de fleste tilfeller ta lang tid å få en søknad til NPE avgjort. De behandler et stort antall søknader i året, og har mange saker i kø til enhver tid. I tillegg vil det bli en del opphold i saksbehandlingen mens NPE venter på journaler, annen dokumentasjon og uttalelser fra behandlingssteder, og vurderinger fra NPEs egne sakkyndige. I løpet av prosessen vil man få mulighet til å komme med en uttalelse om vurderingen til NPEs sakkyndige, når denne er ferdig.

Vi anbefaler å få bistand fra en erfaren advokat for å ivareta oppfølgingen av saken. I noen tilfeller gjør kanskje også søkerens helsesituasjon at det er vanskelig å følge opp saken på egenhånd. Våre advokater bistår i alt fra selve utformingen av søknaden, slik at man på best mulig måte får med den informasjonen som er relevant for at NPE skal ha et godt utgangpunkt for behandlingen av saken, til en eventuell klage til Pasientskadenemnda, hvor det er viktig og gi en god begrunnelse for den.

Man kan i slike saker få innvilget fri rettshjelp. Dette gis til søkere med inntekt som er lavere enn en fastsatt grense rett på dekning av advokatutgifter etter reglene om fritt rettsråd i rettshjelploven § 11 andre ledd nr. 3. Grensen er på kr 246 000,- i året for enslige og kr 369 000,- for ektefeller eller andre som lever sammen med felles økonomi. Man kan heller ikke ha en formue på mer enn kr 100 000,-. NPE kan også etter reglene i pasientskadeloven § 11 i særlige tilfeller innvilge dekning av advokatkostnader.

 

                                                                                                                                                                  ********* 

 Dersom du har behov for bistand i forbindelse med søknad om erstatning, send oss gjerne en uforpliktende e-post til pk@klovfjell-gammel.local eller ring på 22 17 74 00. 

 

Siste artikler

Beslag av verdier innen fiskeri

Two People On Mountain Cliff

Working in Norway during the COVID-19 pandemic

Tvangsmulkt som reaksjonsform ved brudd på fiskerilovgivningen: et legitimt pressmiddel eller uttrykk for myndighetenes maktmisbruk?

Rule of Thirds Photography of Person Sitting on Rock Formation

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få med deg siste nytt i advokat bransjen.