Av partner/advokat Preben Kløvfjell, Advokatfirmaet Tveter og Kløvfjell AS
Immaterielle rettigheter refererer til beskyttelsen av eksempelvis patent, varemerker, design, opphavsrett eller forretningshemmeligheter. Enkelte av rettighetene kan sikres ved registrering hos Patentstyret, som innebærer at selskapet får enerett til kommersiell utnyttelse. Disse rettighetene kan medføre et konkurransefortrinn, eller så kan de utnyttes økonomisk ved eksempelvis lisensiering eller overdragelse til andre.
Dersom det foreligger et inngrep i immaterielle rettigheter, kan innehaveren av rettighetene kreve at bruken opphører, samt kreve erstatning for sitt økonomiske tap. I visse tilfeller åpnes det for staff i form av bot eller fengsel, men disse sanksjonene benyttes svært sjelden.
Patentrett
Et patent er en rettslig beskyttelse av en oppfinnelse. Dette kan være en maskin, et legemiddel eller et møbel. Ved å patentbeskytte oppfinnelsen får du eneretten til å utnytte oppfinnelsen kommersielt i opptil 20 år. Retten gjelder imidlertid bare i de land man har registrert patentet.
Det finnes imidlertid enkelte ting som ikke kan patenteres. Oppfinnelser som ikke kan patenteres er blant annet oppfinnelser som bare består av vitenskapelige oppdagelser, metoder eller planer innenfor spill, data eller forretningskonsept, kirurgisk behandling, terapi eller diagnostisering, oppfinnelser som strider mot offentlig orden og moral, og plantesorter, dyreraser og fremstillingen av disse.
For å oppnå et patent må det inngis en søknad til en patentmyndighet, for eksempel Patentstyret i Norge, det europeiske patentverket EPO, den internasjonale patentorganisasjonen WIPO eller et annet lands nasjonale patentmyndigheter. Søknaden må inneholde personlig informasjon som oppfinneren eller patentsøkerens navn og adresse, et patentkrav og en patentbeskrivelse.
Krav til søknad
Personlig informasjon
I søknaden skal oppfinnerens navn og adresse angis. Dersom patent søkes av en annen enn oppfinneren, skal søknaden inneholde en erklæring fra søkeren om at vedkommende har rett til oppfinnelsen. Finner Patentstyret grunn til å tvile på at søkeren har rett til oppfinnelsen, kan retten kreves dokumentert.
Patentkravet
Patentkravet definerer oppfinnelsen som ønskes beskyttet, og er følgelig den viktigste delen av patentet. Her settes rammene for beskyttelsesomfanget, og utgjør grunnlaget i vurderingen av om vilkårene til patentbarhet er oppfylt..
Patentsøknaden må inneholde minst ett selvstendig patentkrav, men kan også inneholde flere krav. Inneholder søknaden flere krav er det nødvendig at kravene står i teknisk sammenheng med hverandre. Det er viktig at kravene er bestemte og konkrete, og ikke omfatter mer enn patentbeskrivelsen gir dekning for.
Patentkravene i søknaden skal bestå av to deler, en ingress med elementer i patentkravet som allerede er kjente, og en del som beskriver det som er nytt og særpreget ved oppfinnelsen.
Patentbeskrivelse
Det følger av loven at beskrivelsen skal være så tydelig at en fagperson på grunnlag av denne skal kunne utøve oppfinnelsen. Dersom beskrivelsen ikke oppfyller kravet til tydelighet, vil Patentstyret avslå patentsøknaden.
Kravet om nyhet
Nyhetskravet innebærer at oppfinnelsen som det søkes patent for faktisk innebærer en nyhet. Oppfinnelsen må derfor være ny i forhold til teknikkens stand på søknadstidspunktet. For å avgjøre om oppfinnelsen er ny, må Patentstyret sammenligne innholdet i patentkravene mot allerede eksisterende mothold. Målestokken for vurderingen er den gjennomsnittlige fagpersonen på det gjeldende teknikkområdet.
Kravet er objektivt og praktiseres strengt. Dette innebærer at enhver publikasjon, uansett fra hvilket land, kan være hindrende for en patentsøknad. Dersom Patentstyret har oversett en publikasjon, kan patentet angripes dersom det senere kommer frem at nyhetskravet ikke var oppfylt.
Kravet om oppfinnelseshøyde
Kravet om oppfinnelseshøyde innebærer at oppfinnelsen må skille seg vesentlig fra det som er kjent på området for å oppnå vern. Ved undersøkelsen av om oppfinnelsen har oppfinnelseshøyde, tar Patentstyret i bruk den såkalte «problem and solution-approach» som er utviklet gjennom praksis fra European Patent Office.
Vurderingstemaet er om oppfinnelsen det søkes patent på er nærliggende for den gjennomsnittlige fagpersonen på det tekniske området. Dette innebærer at fagpersonen med grunnlag i de nærmeste mothold, ville anvendt oppfinnelsen med en rimelig forventning om suksess. Er oppfinnelsen nærliggende for fagpersonen, har ikke oppfinnelsen oppfinnelseshøyde. Med andre ord må oppfinnelsen ligge utover fagpersonens forventede prestasjon for å kunne oppnå vern, ideen må følgelig avvike fra kjent teknikk.
Patentvernet
Dersom du har fått patent på oppfinnelsen din gir det deg en rett til å hindre andre i å anvende, tilvirke, tilby eller utby et produkt eller fremgangsmåte som er beskrevet i patentkravet. Som nevnt kan du da kreve at bruken opphører, samt kreve erstatning for økonomisk tap.
Visse typer utnyttelse av patentet er imidlertid unntatt fra eneretten. Etter loven kan privatpersoner fritt utnytte oppfinnelser i privat bruk uten å krenke eneretten. Dersom man innehar et samtykke fra patenthaveren, kan også andre personer videreselge produkter som er brakt på EØS-markedet. Brukes oppfinnelsen til forskning eller eksperimentelle formål, går man også klar av eneretten. Legemiddel som tilberedes på apotek etter resept i enkelttilfelle er også tillatt.
Varemerkerett
Hva kan registreres?
Et varemerke kan være blant annet et navn, slagord, logo, melodi, animasjon eller lukt. Dette varemerket er et kjennetegn for selskapets varer eller tjenester i markedet og gjør forbrukeren mer bevisst til å velge selskapets ytelser ovenfor konkurrenter. Ved å sikre varemerket kan man hindre at andre urettmessig bruker det samme eller lignende varemerke.
Registrering
Eneretten oppnås gjennom varemerkeregistrering i Patentstyrets varemerkeregister eller gjennom innarbeidelse i markedet. Denne eneretten hindrer andre i å registrere og bruke det samme eller lignende varemerker.
For at varemerket skal bli registrert må det ha særpreg, og det må ikke kunne forveksles med samme eller lignende varer eller tjenester.
Søknaden til Patentstyret må oppgi søkerens navn og adresse, en gjengivelse av merket, og en liste over de varer eller tjenester som merket søkes registrert for. Dersom det er en søknad om registrering av et fellesmerke, så skal søknaden inneholde de bestemmelser som er fastsatt for bruken av merket.
Varighet
Varemerkeregistreringen gjelder i ti år fra søknadsdagen. Registreringen kan deretter fornyes for ti år av gangen. Hver periode løper fra utgangen av den forrige perioden. Krav om fornyelse leveres til Patentstyret tidligst ett år før og senest seks måneder etter registreringsperiodens utløp.
Designrett
Hva kan registreres?
En design er formen eller utseendet på et produkt eller deler av et produkt. Dette kan omfatte bruken av materialer, linjer eller fargekombinasjoner. Alle slags produkter kan nyte vern, også nettsider eller ulike mønster.
Registrering
Rett til design oppstår ved registrering hos Patentstyret i Norge, eller andre lands nasjonale registreringsmyndigheter.
For at designen skal oppnå vern må det oppfylle kravet til nyhet og til individuell karakter.
Vilkåret om nyhet er oppfylt hvis ingen identisk design har blitt allment tilgjengelig før den dagen søknaden ble innlevert, mens vilkåret til individuell karakter er oppfylt helhetsinntrykket designene gir brukeren skiller seg fra helhetsinntrykket brukeren får av en annen design.
Søknaden må spesifisere hvilke produktklasser man ønsker å registrere designen for. Skaperen av designen kan eksempelvis være en enkeltperson, en organisasjon eller et selskap der designeren er ansatt. Rettighetene kan videre overdras til andre selskaper eller organisasjoner gjennom avtale.
Varighet
Designretten gjelder i perioder på 5 år av gang og maksimalt i 25 år.
Opphavsrett
Opphavsretten skal sikre kunstnernes rettigheter og inntektsmuligheter og bidra til innovasjon og utvikling av nye kulturelle uttrykk. Utgangspunktet etter loven er at den som skaper et åndsverk – et litterært eller kunstnerisk verk av enhver art – har opphavsrett til verket. For at noe skal være et åndsverk må det være uttrykk for original og individuell skapende åndsinnsats.
Registrering
Det er ikke mulig å registrere opphavsrett i Norge, men rettighetene kan likevel kommersialiseres og håndheves på samme måte som for de andre rettighetene.
For at det skal foreligge et åndsverk som kan nyte opphavsrettslig beskyttelse, må det komme fra en menneskelig opphaver, det må være en kunstnerisk eller litterær frembringelse, og det skapte må ha en verkshøyde.
Kravet til verkshøyde har Høyesterett formulert i Rt. 1962 s. 964, og innebærer at opphavers «ideer har realisert seg på en slik måte at det ved hans verk er skapt noe originalt av kunstnerisk verdi». Vurderingen av verkshøyde må skje konkret i hvert enkelt tilfelle, og det er følgelig en skjønnsmessig vurdering der det avgjørende er om verket tilfredsstiller kravet om å gi uttrykk for en original og individuell skapende åndsinnsats.
Eneretten til å råde over verket innebærer at det er opphaveren som har rett til å fremstille eksemplarer av verket, og det er opphaveren som har rett til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten eksempelvis ved salg eller presentasjoner.
Avgrensninger i opphaverens enerett
Offentlige dokumenter som det er viktig at opphavsrettsreglene ikke hindrer tilgang til kan ikke vernes. Dette kan være lover, lovforarbeider og dommer.
Andre tilfeller hvor man kan bruke åndsverk uten opphaverens samtykke og uten å betale vederlag for bruken kan blant annet være ved kopiering til privat bruk, opptak av TV-programmer i helseinstitusjoner for visning til beboerne, kopiering i arkiver og bibliotek, fremføring i undervisning og sitater.
Videre kan det foreligge tvangslisenser som gir tillatelse til bruk av åndsverk mot at det betales vederlag for bruken, men uten at det er nødvendig å innhente opphaverens samtykke. Det kan også foreligge avtalelisenser der man har inngått en avtale med en organisasjon som er godkjent av Kulturdepartementet på grunnlag av at den på området representerer et betydelig antall opphavere til verk som brukes i Norge, og er egnet til å forvalte disse rettighetene for eksempel ved kopiering til undervisningsbruk.
Håndhevelse
Den som har skapt åndsverket har enerett til å råde over og utnytte dette. Eneretten må håndheves aktivt av rettighetsinnehaveren.
Varighet
Det foreligger forskjellig varigheter for ulike åndsverk. Innenfor EØS-området er et åndsverk vernet i opphaverens levetid og 70 år etter opphaverens død. For utøvende kunstneres og produsenters rettigheter i lydopptak er vernetiden 70 år etter det år opptaket ble utgitt eller offentliggjort. Vernetiden for øvrige nærstående rettigheter er som hovedregel 50 år.
Forretningshemmeligheter
Forretningshemmeligheter kan beskrives som kunnskap som tilhører en bedrift internt. Dette kan være for eksempel detaljer om fremgangsmåter som er opparbeidet gjennom erfaring tilknyttet for eksempel bedriftens produksjon.
Loven definerer forretningshemmeligheter som opplysninger som «er hemmelige i den forstand at opplysningene ikke som helhet, eller slik de er satt sammen eller ordnet, er allment kjent eller lett tilgjengelig», «har kommersiell verdi fordi de er hemmelige» og som «innehaveren har truffet rimelige tiltak for å holde hemmelige». Det er viktig å skille slike forretningshemmeligheter mot alminnelig kunnskap og erfaring.
Beskyttelse av forretningshemmeligheter
Arbeidsgiver bør sørge for beskyttelse av forretningshemmeligheter gjennom avtalereguleringer, herunder i arbeidsavtalen eller i tillegg til denne. Arbeidsavtalen bør også inneholde en bestemmelse om taushetsplikt som beskytter forretningshemmeligheter og tydeliggjør de opplysningene som arbeidstakeren er forhindret fra å utnytte til annet formål enn utføring av sine arbeidsoppgaver for virksomheten. Reguleringen bør i tillegg gjelde etter ansettelsesforholdets opphør, og vise til arbeidsgivers interne retningslinjer og rutiner for håndtering av forretningshemmelighetene. Videre bør det vurderes om arbeidsgiver bør innta konkurranseklausuler i arbeidsavtalen for å oppnå en ytterligere beskyttelse av forretningshemmelighetene etter opphøret av ansettelsesforholdet. Det sistnevnte er særlig aktuelt for ledende ansatte eller ansatte som har tilgang til forretningshemmelighetene.
Håndhevelse
Loven fastsetter flere virkemidler for å forebygge, korrigere, hindre eller reparere skader som oppstår ved urettmessig inngrep. Dette er forbud mot å fortsette eller gjenta inngrepet, pålegg om destruksjon av dokumenter og gjenstander eller utlevering til innehaveren, betaling av erstatning eller vederlag for inngrepet og straff i form av bøter eller fengsel.
I stedet for forbud mot å fortsette eller gjenta inngrepet og pålegg om destruksjon av dokumenter og gjenstander eller utlevering til innehaveren kan tingretten i stedet avsi dom som går ut på at inngriperen gis tillatelse til fortsatt bruk av forretningshemmeligheten mot betaling av vederlag til innehaveren og på passende vilkår
Advokatene i Advokatfirmaet Tveter og Kløvfjell AS har god kompetanse på immaterielle rettigheter. Dersom du har spørsmål eller ønsker juridisk bistand, kan du kontakte partner/advokat Preben Kløvfjell på pk@klovfjell-gammel.local eller ring 900 85 188.
