Av advokat Runar Ugelstad, Advokatfirmaet Tveter og Kløvfjell AS

I forrige uke kom to nye domfellelser av Norge i EMD, og mønsteret begynner å bli tydelig; EMD viser mer overordnet at norske myndigheter har et for ensidig fokus på hva som er best for barnet, og tar for lite hensynet til foreldrene. Videre tas ikke tilstrekkelig hensyn til at omsorgsovertakelser er midlertidig – noe som er uttalt særlig i sakene som senere er endt med tvangsadopsjon. Dette var det virkelig sentrale poenget i storkammeravgjørelsen fra september i fjor – den såkalte Strand Lobben-avgjørelsen.

I praksis benyttes et skille mellom langvarige og kortvarige plasseringer, der det ofte presumeres at plasseringen kommer til å bli langvarig. Skillet får store konsekvenser for samværsomfang, kontakt etter plassering, og hvilket arbeid som legges ned fra alle involverte for å få til en gjenforening av biologisk familie. Det er kanskje derfor EMD retter søkelys mot nettopp denne siden av omsorgsovertakelsene i norsk rett.

EMD har gjentatte ganger uttalt at en omsorgsovertagelse skal være midlertidig, deriblant var det et sentralt poeng i Strand Lobben-saken. Midlertidighet er også det klare utgangspunktet i forarbeidene til barnevernloven.

I praksis observeres at barnevernsmyndighetene under rettslig behandling av § 4-12-saker kan forfekte at slike vedtak kun er midlertidige av karakter (og derfor ikke så inngripende som foreldrene anfører) – samtidig som de mener at beslutningsmyndighetene skal legge til grunn at plasseringen skal være langvarig. Dette kan være forvirrende for de involverte parter, forståelig nok.

Langvarige plasseringer i norsk rett betyr ofte 3 til 6 samvær i året og svært begrenset kontakt utover det. Dette vil neppe være i tråd med enkelte av de mer liberale medlemslandenes oppfatning av seriøse forsøk på tilbakeføring, se til eksempel Tsjekkia sitt syn i Strand Lobben:

“(…) In order for the effort to reunite the family to be serious, contact would have to occur several times a week, even under supervision or with assistance, and increase in time up to daily visits (…)”

Et slikt syn på samværsomfang deles ikke nødvendigvis av øvrige medlemsland. Det er andre hensyn som også spiller inn, slik som at barnet skal kunne finne seg til rette og ikke overbelastes i en krevende periode. Tsjekkia funderer det angitte omfanget slik: “restrictions on contact could be the starting point of the child’s alienation from his or her biological family and, thus, of the impossibility for the family to reunite”. Det ligger i dette at samværsomfanget, etter deres mening, må i hvert fall være betydelig mer enn 3-6 ganger i året for at man skal oppfylle formålet om tilbakeføring.

EMD går ikke konkret inn på samværsomfanget, men det kan sluttes av dommen at dagens ordning med langvarige plasseringer ikke kommuniserer tydelig nok hva som er formålet med plasseringen – herunder midlertidighet. I sin tilslutning til flertallet (concurring opinion) påpeker dommerne at saken hadde vært tjent med at EMD vurderte hele prosessen, ettersom det rettslige utgangspunktet om midlertidighet urettmessig ble ignorert fra begynnelsen:

“According to the Court’s case-law, a care order should be regarded as a temporary measure and, in principle, be consistent with the ultimate aim of reuniting the natural parents and the child (see paragraphs 207-208 of the judgment). In the present case, however, this ultimate aim was absent from the outset of the domestic proceedings

(…)

in the application for a care order, [the Social Welfare Board] assumed “that it would be a matter of a long-term placement and that X would probably grow up in foster care” and that the applicant’s capacity as a mother would be “limited” (…)

Even at this early stage the Board did not pursue the aim of reuniting the child with his mother.”

Den 10. mars 2020 kom to nye domfellelser av norsk barnevern. EMD følger her linjen som ble lagt i Strand Lobben:

“In the light of the above, the Court considers that in the proceedings through which the adoption of X was ultimately authorised, insufficient importance was attached to the aim that a placement in care be temporary and the family be reunited, and that insufficient regard was paid to the positive duty to take measures to facilitate family reunification as soon as reasonably feasible.”

En merker seg kursen som er staket opp av EMD og det vil, som sagt, være helt i tråd med våre interne rettskilder om midlertidighet både knesettes som det rettslige utgangspunktet ved omsorgsovertakelser – og viktigst – at det praktiseres deretter. Det vil si at fylkesnemnd og domstoler ikke kan ta lett på spørsmålet om en plassering blir langvarig.

Uttalelsene om midlertidighet i Strand Lobben og også flere av de senere sakene må sees i sammenheng med at de i hovedsak gjaldt tvangsadopsjon og ikke de opprinnelige omsorgsovertakelsene. EMD ser (muligens) større grunn til å fremheve midlertidighet i møte med tvangsadopsjonens mer absolutte karakter. Det mer prinsipielle poenget om midlertidighet har likefult overføringsverdi til § 4-12 vedtak – som kommer før en tvangsadopsjon. Dette kan også utledes av EMDs begrunnelse ved at omsorgsovertakelser helt fra begynnelsen av skal ha både et rettslig og faktisk mål om å opphøre snarest mulig.

Advokatene i Advokatfirmaet Tveter og Kløvfjell AS bistår i konflikter etter barnevernloven. Ta gjerne en uforpliktende kontakt med partner/advokat Preben Kløvfjell på e-post pk@klovfjell.no dersom du har spørsmål om dine rettigheter.