Barnevernsloven

Lov om barneverntjenester (barnevernloven) fra 1992 setter den juridiske rammen rundt barnevernets arbeid.

Formålet med barnevernloven finner vi i lovens § 1-1. Formålet er:

å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid,
å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstsvilkår.

Barnevernloven setter altså barnas oppvekstvillkår og omsorgssituasjon i fokus. Etter barnevernloven er barn å regne som umyndige personer, med rett til omsorg og beskyttelse. Loven er bygget slik at den skal sikre at barna får slik omsorg og beskyttelse i situasjoner hvor den normale omsorgen ikke fungerer uten inngrep fra det offentlige. Barnevernloven er ikke en rettighetslov, i betydningen av rett til barnevernstjenester, men er en lov som skal sikre beskyttelse mot manglende utøvelse av plikter fra tredjepart, normalt naturlige omsorgspersoner (normalt foreldre).

Loven gjelder ovenfor alle barn fra 0 – 18 år som oppholder seg i en kommune. Ungdom som er innunder et tiltak kan før fylte 18 år samtykke i ettervern, og da kan iverksatte tiltak opprettholdes eller erstattes av andre tiltak inntil ungdommen fyller 23 år.

Barnevernloven bygger på tre grunnleggende prinsipper:

1. Det biologiske prinsipp;

Prinsippet innebærer at det er en presumsjon for at det er i barnets interesse å vokse opp hos sine foreldre, selv om forholdene i hjemmet ikke nødvendigvis er optimale. Prinsippet går også ut på at foreldrene (selv om omsorgen må fratas dem) bør ha kontakt med barnet og foreldreansvaret for det.

Det biologiske prinsipp går ut på at man skal ivareta og respektere det båndet som skapes mellom foreldre og deres barn. Videre tilsier prinsippet at det er en egenverdi for barnet å vokse opp sammen med sine foreldre på grunn av den identitet som den biologiske tilknytningen de imellom skaper.

Det biologiske prinsipp tar utgangspunkt i at det er til barnets beste å ivareta den biologiske tilknytningen mellom foreldre og barnet – foreldrene har ingen selvstendig vernet interesse i å beholde barnet hos seg iht. prinsippet.

Det biologiske prinsipp er ikke uttrykt i lovens tekst, men er likevel å regne som et rettslig prinsipp i barnevernsretten, som må overholdes og hensynstas.

2. Minste inngreps prinsipp

Dette prinsippet går i hovedsak ut på at en alltid skal forsøke, eller i det minste vurdere, de mildeste inngrepene / tiltakene først.

Prinsippet kan betraktes som et slags forholdsmessighetsprinsipp for barnevernsretten – altså at det er en forholdsmessighet mellom det tiltaket barnevernet setter inn og situasjonens alvor.

Prinsippet kommer til uttrykk flere steder i barnevernloven, og er uansett å regne som et bærende og generelt prinsipp. I lovteksten kommer det til uttrykk i § 4-12, hvor det bestemmes at tiltak i hjemmet skal forsøkes før omsorgsovertakelse er aktuelt, og i reglene om at en skal forsøke omsorgsovertakelse før foreldre blir fratatt foreldreansvaret, jf. barnevernloven § 4-20.

I praksis får prinsippet størst betydning i situasjoner der vilkårene for å foreta et inngrep er oppfylt. Selv om vilkårene er oppfylt skal en alltid vurdere om en likevel kan løse situasjonen ved hjelp av et mindre inngripende tiltak.

3. Hensynet til barnets beste.

Hensynet til barnets beste er det bærende hensyn i barnevernsretten, og er styrende for hva barnevernstjenesten kan foreta seg og for hvile vedtak som kan fattes. Prinsippet er står så sterkt i barnevernsretten at det kommer til uttrykk i en egen bestemmelse i barnevernloven, § 4-1, som lyder:

«Ved anvendelse av bestemmelsene i dette kapitlet skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Herunder skal legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen»

Bestemmelsen er plassert i lovens kap. 4 (om særlige tvangstiltak), og det skal ved valg av tiltak legges avgjørende vekt på hva som er det beste for barnet.

Barnevernloven avspeiler gjennom disse prinsipper og praksis den alminnelige rettsoppfatning for utøvelse av omsorg og inngripen i en omsorgssituasjon.

Barnevernloven må ses i sammenheng med en rekke andre lover, deriblant barneloven, som regulerer plikter og rettigheter i forholdet mellom barn og omsorgspersoner, og på FNs barnekonvensjon. Norge er også forpliktet til å følge Barnekonvensjonen. I de tilfeller der det skulle oppstå motstrid mellom norsk lov og barnekonvensjonen skal tolkningen som er i tråd med konvensjonen gå foran.