Barnevernstjenesten

I barnevernloven gis barneverntjenesten et særskilt ansvar for å avdekke og forebygge omsorgssvikt og andre sosiale problemer. Barneverntjenesten yter hjelp i hele landet. Alle kommuner i Norge må ha en barneverntjeneste, da dette er en lovpålagt tjeneste som er hjemlet i barnevernloven.

En av hovedoppgavene til barneverntjenesten er å sikre at barn og unge får en trygg oppvekst. Barnevernets arbeid er å gi hjelp og støtte slik at hjemmet skal kunne makte sitt oppdrageransvar, men det har også plikt til å gripe inn hvis dette ikke nytter. Blir barnevernet kjent med at barn lider overlast, som kan skade deres helse og utvikling, er det barnevernets oppgave å ivareta de mest utsatte barna. I slike tilfeller har barnevernet en lovbestemt plikt til straks å undersøke hvordan barnet har det, og om nødvendig sette i verk tiltak.

Barneverntjenesten kan gjøre inngrep i familiene for å sikre at barn får de oppvekstsvilkår de trenger. Barneverntjenesten kan settes i gang hjelpetiltak først, for så gå over til omsorgsovertakelse og plassere barnet i fosterhjem eller på institusjon om det er behov for det. Barnevertjensestens oppgaver er å hindre at problemene får langtrekkende konsekvenser. I følge barnevernloven §§ 4-2 og 4-3 er barneverntjenesten forpliktet til å gjennomgå og vurdere alle meldinger som kommer etter §§ 4-2 og 4-3.

Når barnevernet skal vurdere hvilke tiltak som skal gjøres etter barnevernloven, skal det etter barnevernloven § 4-1 alltid legges avgjørende vekt på hensynet til barnets beste. Dette gjelder spesielt for tvangsvedtak etter barnevernloven kapittel 4, da disse tiltakene er særlig inngripende. Hensynet gjelder for øvrig for alle vedtak etter loven. Barnevernstjenesten må også ivareta hensynet til at det mildeste inngrep benyttes før mer inngripende tiltak.

Som eksempel må hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4 alltid prøves før det treffes vedtak om omsorgsovertakelse etter § 4-12. Konsekvensen av dette er at i de tilfellene barnevernet finner at vilkårene for eksempelvis omsorgsovertakelse er oppfylt, skal de vurdere om formålet kan oppnås med et mindre inngripende hjelpetiltak i hjemmet.

1.1 Bekymringsmelding

Barneverntjenesten mottar ofte meldinger fra ulike personer og aktører som er bekymret for et barns omsorgssituasjon. Slike meldinger kalles «bekymringsmeldinger», og kan komme enten fra en av foreldrene, venner eller naboer, eller fra barnehage, skole, lege, politi. En del ungdommer oppsøker også barneverntjenesten da de har behov for hjelp og støtte. Noen grupper av offentlige ansatte plikter å melde ifra når det er sannsynlig at det foreligger brudd på omsorgsplikten. For eksempel har ansatte i skolen plikt til å melde ved kjennskap til, eller mistanke om, forhold som er til skade for barnets helse og utvikling.

Når barneverntjenesten mottar en melding har de plikt til å gå gjennom meldingen så raskt som mulig, og innen 7 dager. Når barneverntjenesten begynner å undersøke en melding, tar de utgangspunkt i det som står skrevet i meldingen. De tar kontakt med den som har meldt ifra, slik at de kan få nærmere kjennskap til hva som ligger til grunn for henvendelsen. Etter at de har gjennomgått de opplysningene som foreligger, vurderer barnevernstjenesten om de skal iverksette en undersøkelsessak.

1.2 Undersøkelsessak

En undersøkelsessak skal åpnes dersom det er «rimelig grunn til å anta» at et barn lever under forhold som gir grunnlag til tiltak jf. barnevernloven § 4-3 første ledd. Om barneverntjenesten kommer frem til at saken skal undersøkes blir foreldrene orientert om at det foreligger en bekymringsmelding og dens innhold. Foreldrene får vite om sine partsrettigheter og hva som skal skje videre.

Det er verdt å merke seg at terskelen for at det er «rimelig grunn til å anta» at det foreligger kritikkverdige forhold er – og skal være – lav. Hensynet til privatlivets fred skal ikke hindre at barn som trenger det får nødvendig hjelp. Det er viktig at barnevernet kan komme i kontakt med barnet på et tidlig stadium, slik at man kanskje kan avhjelpe omsorgssvikt og problemer med mindre inngripende tiltak.

En undersøkelsessak gjelder alltid ett spesielt barn – det er ikke rom for systematisk undersøkelse av f.eks. utsatte familier.

Utfall av en undersøkelsessak kan være følgende:

1) Saken henlegges, barnevernstjenesten fant ingen kritikkverdige forhold.

2) Barnevernstjenesten fatter selv vedtak

3) Forslag om tiltak gis fylkesnemnda.

Beslutning om å iverksette en undersøkelsessak er ikke enkeltvedtak, heller ikke å henlegge bekymringsmelding. Dermed er det ikke krav til begrunnelse, ikke klagemuligheter, rett til informasjon osv. Det samme gjelder tiltak i forbindelse med undersøkelsessak (eks innhente opplysninger etter § 6-4).

Partsrettigheter har foreldrene når det er mulig at saksbehandlingen kan munne ut i et enkeltvedtak (jf. forvaltningsloven). Dette vil typisk være situasjonen når det åpnes en undersøkelsessak. Dermed skal parten (foreldre) ha partsinnsyn. Imidlertid er det ofte grunnlag for å nekte dette, jf. forvaltningsloven § 18 og § 19.

Barnevernet skal i utgangspunktet informere om undersøkelsessak, jf. § 6-4(1) – men dette kan også ofte unnlates jf. forvaltningsloven. § 16(3)a.

Dersom barnevernstjenesten aser at det er nødvendig med en undersøkelsessak, skal dette iverksettes innen 3 måneder, jf. § 6-9. Dette kan forlenges til 6 måneder. Dersom barnevernstjenesten går utover fristen kan den aktuelle kommunen få bot.

Etter fristens utløp er det mulig for barnevernstjenesten å starte en ny sak dersom det er tale om å iverksette andre tiltak enn det var tale om første gangen. Dersom det er de samme forholdene og de samme tiltakene vil det behandles som en fortsatt sak.

Selve undersøkelsen kan foregå på ulike måter:

Det kan være et hjemmebesøk – i så fall gjelder forvaltningsloven § 15 om «gransking», hvilket bl.a. innebærer at barnevernstjenesten skal legitimere seg. Foreldrene kan klage på beslutning om hjemmebesøk.
Det kan være en samtale med barnet jf. bvl. § 4-3 femte ledd. I disse tilfellene er det en forutsetning at slik samtale er til barnets beste, og at barnet vil samtale. De som har slike samtaler må være tilstrekkelig kvalifisert.
I alvorlige tilfeller kan det være tale om å bringe barnet ut, jf. lovens § 4-3 femte ledd. Dette kan være tilfelle der en anser det som nødvendig å barnet til for eksempel sykehus for undersøkelse. Dette vil ofte samsvare med mistanke om mishandling eller lignende.
Sakkyndige kan benyttes ved undersøkelsessaken. Dette følger av prinsippet om sakens opplysning (jf. forvaltningslovens § 17) og er uttrykkelig nevnt i barnevernloven § 4-3 fjerde ledd. Både foreldre og barnet kan nekte å snakke med denne.

I flere situasjoner har barnevernstjenesten en plikt til å gripe inn og iverksette tiltak ovenfor barnet og familien:

-Når et barn blir/har blitt mishandlet eller utsatt for alvorlige overgrep i hjemmet
-Når et barn har utviklet alvorlige atferdsproblemer eks: vedvarende eller gjentatt eller alvorlig kriminalitet
-Når et barn på grunn av forhold i hjemmet eller av andre grunner har særlig behov for hjelpetiltak
-Når det er alvorlige mangler i den daglige omsorgen for barnet, eller alvorlige mangler ved den personlige kontakt og trygghet som barnet trenger etter sin alder og utvikling
-Når et barn opplever at foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet, og det er overveiende sannsynlighet for at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd
-Når et sykt, funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling og opplæring
-Når et barn har utviklet vedvarende misbruk av rusmidler, eller at deres foreldre er ute av stand til å ivareta den daglige omsorgen for barnet pga at en eller begge foreldrene har utviklet vedvarende misbruk av rusmidler