Omsorgsovertakelse
Et vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-12, innebærer at barnet flyttes ut av hjemmet, og barneverntjenesten overtar den daglige omsorgen for barnet. Barnet vil da bli plassert i fosterhjem eller en institusjon for å få faktisk omsorg. Rent juridisk betyr det at det er barneverntjenesten som får ansvaret for omsorgen i forelderens sted. Dette følger av barnevernloven § 4-18. Når vedtaket effektueres flyttes barnet om nødvendig med tvang.
Foreldre vil imidlertid ha «foreldreansvar» for barnet, hvilket innebærer at de har bestemmelse i personlige forhold, som for eksempel valg av skole.
Omsorgsovertakelse er noe av det mest inngripende barnevernet kan gjøre. Det betyr at det må foreligge en betydelig omsorgssvikt fra foreldrene og at hensynet til barnets beste må tale sterkt for omsorgsovertakelse. I følge forarbeidene til loven må forholdene for barnet være klart uholdbare. Det er ikke slik at ethvert avvik fra normale normer eller situasjoner er ikke berettiget for omsorgsovertakelse.
Som en hovedregel skal det oppnevnes advokat i de tilfellene der det er aktuelt med omsorgsovertakelse. Unntaket er situasjonen der foreldrene har samtykket til dette. Oppnevningen skjer uten offentlig behovsprøving.
Det følger av loven ( §4-13) at et vedtak om omsorgsovertakelse skal iverksettes innen 6 uker fra vedtaket ble truffet i nemnda. Det er uten betydning når partene (foreldrene) får vedtaket. Om vedtaket ikke er iverksatt innen denne frist må det fremmes ny sak, og kommune kan få bot, § 6-9. Dette av hensyn til barnet.
Etter barnevernloven § 4-12 stilles det opp en rekke vilkår for å kunne gjøre vedtak om omsorgsovertakelse. I rettspraksis legges det til grunn at selv om vilkårene er oppfylt, skal det gjøres en skjønnsmessig vurdering av om inngrepet skal iverksettes. Dersom det er slik at barnet lever under forhold som gjør at dets helse eller utvikling utsettes for skade eller alvorlig fare og dette vedvarer, er utgangspunktet at barnevernet må overta omsorgen.
Overtakelse av omsorg må skje etter en samlet vurdering av hva som er til barnets beste og om selve flyttingen kan ha negative konsekvenser for barnet. Det vesentlige er at barnet vil få en bedre omsorgssituasjon enn det barnet opprinnelig hadde. Dersom det viser seg at barnet har det best hjemme, til tross for en viss omsorgssvikt skal barnet få bli i hjemmet.
Ved vurderingen av om det skal fattes vedtak om omsorgsovertakelse skal barnevernstjenesten legge til grunn de forholdene som foreligger på tidspunktet for vedtaket – nå-tidspunktet. Dette betyr at de skal se bort ifra situasjoner som har gått over, og situasjoner de tror kan oppstå i fremtiden.
Etter barnevernloven § 4-12 kan det fattes vedtak om omsorgsovertakelse i følgende tilfeller:
Dersom det er alvorlige mangler ved den omsorg barnet får eller det er alvorlige mangler ved den personlige kontakt og trygghet barnet trenger etter sin alder og utvikling.
Dersom foreldre ikke sørger for at et sykt, funksjonshemmet eller pleietrengende barn får dekket sitt særlige behov for behandling og opplæring.
Dersom barnet blir utsatt for mishandling eller andre alvorlige overgrep i hjemmet
Dersom det er overveiende sannsynlig at barnet helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet. I disse situasjonene må barnevernet og fylkesnemnda foreta en fremtidsrettet vurdering.
Omsorgsovertakelse krever også at det ikke er tilstrekkelig med hjelpetiltak etter § 4-4 eller ved tiltak etter §§ 4-10 eller 4-11. Dette følger også naturlig av prinsippet om at mildeste inngrep skal forsøkes først.
Etter barnevernloven § 4-8 kan vedtak omsorgsovertakelse treffes ved fødselen. Dette er et særdeles inngripende vedtak som krever at det er helt åpenbart sannsynlig at barnet vil bli utsatt for omsorgssvikt. Denne typen omsorgsovertakelse er mest praktisk i tilfeller hvor foreldre har omfattende rusproblemer og er klart er ute av stand til å gi barnet tilstrekkelig omsorg.
1.1 Plasseringsalternativer
Plasseringsalternativene fremgår av lovens § 4-14. Vurderingen for hvilket alternativ som skal benyttes fremgår av § 4-15.
Det finnes kun 4 alternativer; fosterhjem, institusjon, opplæringsinstitusjon og omsorgssenter for mindreårige. Alternativene kan kombineres; for eksempel kan et barn plasseres i opplæringsinstitusjon, men samtidig få fosterfamilie.
Da egen leilighet ikke er nevnt, må det – dersom det er aktuelt at barnet flytter for seg selv – treffes vedtak om opphør av omsorg (at fosterfamilien lar eldre barn bo i tilhørende hybel kan anses som fortsatt fosterhjem).
Fylkesnemndas vedtak må inneholde valg av plasseringsalternativ, men dette kan endres av barnevernstjenesten senere, jf. § 4-17. Dersom en part er misfornøyd med det nye alternativ kan den fremme klagesak.
Alternativene:
1.Fosterhjem, jf. § 4-22.
Fosterhjemsplassering kan skje både innen og utenfor familien. Barnevernstjenestens valg av ett konkret fosterhjem kan ikke overprøves. Fosterhjemmet må være godkjent.
Om barnet bor sammen med bare den ene av foreldrene, kan barnet med hjemmel i § 4-22 plasseres i fosterhjem hos den andre av foreldrene. Spørsmål om eventuelt overtagelse av foreldreansvar og daglig omsorg gjøres etter barneloven. På denne måten er en slik fosterhjemsplassering ment som en midlertidig ordning mens sak om overtakelse av omsorg/ansvar etter barneloven pågår. Forutsetning er at den andre forelderen vil ta over foreldreansvar/omsorg. Barnevernet kan ikke permanent fosterhjemsplassere barn hos foreldre.
Barnet forblir formelt under barnevernets omsorg. Det vil føres tilsyn med fosterhjemmet, også der barnet plasseres hos en av foreldrene.
De foreldre som har del i foreldreansvaret vil bli part i saken om omsorgsovertakelse eller hastevedtak.
2.i institusjon, jf. § 5-1 og § 5-8,
Dette kan være statlig/regionale barnevernsinstitusjoner, eller private med avtale.
3.i opplærings- eller behandlingsinstitusjon når dette er nødvendig fordi barnet er funksjonshemmet
Etter barnevernloven skal begrepet «funksjonhemmet» også inkludere barn som trenger psykiskiatrisk hjelp og barn med særlig opplærings- og behandlingsbehov. Ordet tolkes altså her utvidende. Plassering kan skje i institusjoner utenfor barnevernet, både offentlige og private, for eksempel spesialskoler eller under psykisk helsevern.
4. i omsorgssenter for mindreårige, jf. kapittel 5 A.
1.2 Valg av plasseringssted i det enkelte tilfelle
Ved valg av plasseringssted er det viktig å ta hensyn til «barnets beste». Ut over dette vil avgjørelsen baseres på en bred skjønnsmessig vurdering, jf. § 4-15. Momenter som vektlegges er:
-Barnets egenart
-Behov for omsorg og opplæring i stabilt miljø, samt kontinuitet i barnets oppdragelse
-Ønskeligheten av samvær: hvor stor kontakt det skal være med foreldrene? En vil ofte prøve å ikke plassere barnet for lang unna
-Varighet av plassering: tidsaspektet kan spille en rolle. Dersom det er tale om kortere tid er kanskje en institusjon å foretrekke, mens dersom det er tale om lengre tid er kanskje fosterhjem beste løsning.
-Barnets alder: for eksempel kan unge barn kanskje være bedre tjent i fosterhjem enn institusjon.
-Det skal også tas hensyn til barnets etniske, religiøse, kulturelle, språklige bakgrunn. Jf. Barnekonvensjonen art. 20. For eksempel vil en søke å unngå at et minoritetsbarn med annen religiøs bakgrunn vokser opp i etnisk norsk, kristen familie, da det kan tenkes å oppstå konflikt vedrørende blant annet religiøs oppdragelse mellom biologiske foreldre og fosterforeldre som kan skade barnet.
Det er naturlig å se om noen i barnets nære familie eller annen nærhet kan passe.
1.3 Tilbakeføring av omsorg
Omsorgsovertakelse er som nevnt et av de mest inngripende tiltak som barnevernet kan benytte seg av. Likevel er det slik at alle vedtak om omsorgsovertakelse er midlertidige.
Utgangspunktet er at dersom det er overveiende sannsynlig at de biologiske foreldrene kan gi barnet den tilstrekkelige omsorgen skal vedtaket oppheves og barnet tilbakeføres. Dette er regulert i lovens § 4-21. dersom de vilkårene loven oppstiller er oppfylt, skal det treffes vedtak om tilbakeføres omsorg. Det er ikke rom for å treffe en annen beslutning basert på barnets beste, da lovgiver anser det som barnets beste med tilbakeføring.
Foreldrene trenger ikke fremme krav om dette.
Vilkåret for at omsorgen skal tilbakeføres er at det er «overveiende sannsynlig» at foreldrene nå kan gi forsvarlig omsorg. Det må altså foreligge endringer i tilstanden som tilsa omsorgsovertakelse. Kravet er at det nå er et alminnelig godt hjem; en stabil situasjon uten stor tilbakefallsrisiko. Foreldrenes hjem skal ikke sammenlignes med situasjonen/kvaliteten i fosterhjemmet.
Fra dette gjelder det et unntak. I de situasjonene der omsorgsovertakelsen har vært varig og barnet har fått en særlig tilknytning til sine fosterforeldre eller miljøet barnet er plassert i og en opphevelse etter en samlet vurdering vil medføre alvorlige problemer for barnet, skal vedtaket ikke oppheves.
En vurdering om tilbakeføring av omsorg skal uansett vurderes ut ifra hva som i størst grad fremstår som barnets beste.
1.4 Hva ligger i foreldreansvaret etter omsorgsovertakelse?
Utenom at det kan kreves oppfostringsbidrag av foreldre med foreldreansvar mens barn er under barnevernets omsorg, jf. lovens § 9-2, er det ingen særlig regulering av foreldreansvaret etter omsorgsovertakelse.
Skillet mellom barnevernet (som nå har daglig omsorg) og foreldre (som fortsatt har foreldreansvar) må bygge konkrete avveininger i det enkelte tilfellet. Barnet har også en viss selvbestemmelsesrett som må respekteres.
Foreldrene vil, i kraft av å ha foreldreansvar, kunne bestemme over medisinske inngrep, religiøs oppdragelse og samtykke til adopsjon. Foreldrene med foreldreansvar vil også måtte samtykke til ekteskap dersom barn under 18 vil gifte deg, jf. ekteskapsloven § 1
Når det gjelder barnets økonomi vil foreldrene med foreldreansvar fortsatt være verger, og dermed ha ansvar for økonomiske forhold. Dette vil imidlertid som oftest oppheves ved at det oppnevnes en hjelpeverge.
I straffesaker vil foreldre med foreldreansvar kunne ha visse straffeprosessuelle rettigheter.
1.5 Samvær etter omsorgsovertakelse
Etter omsorgsovertakelse er hovedregelen at det skal være samvær. Både barn og foreldre har rett til dette, jf. barnevernloven § 4-19 og barnekonvensjonen art. 9 og EMK art. 8
Mulighet for samvær mellom barn og foreldre skal også inngå i vurderingen av valg av plasseringssted, § 4-15.
Ved vedtak om omsorgsovertakelse skal det også angis (minimums)samvær – det er ikke tilstrekkelig å bare si at det skal være samvær og at det er opp til barnevernstjenesten hvor mye.
Fylkesnemnda kan nekte samvær i visse tilfeller, men da kreves det spesielle og sterke grunner for dette. Kun det at det vil være en varig/langsiktig omsorgsovertakelse ikke nok til å nekte samvær. Det avgjørende vil uansett være hvilken virkning samvær vil få for barnet.
Minimumssamværet kan utvides av barnevernstjenesten dersom hensynet til barnet tilsier det. Verdt å merke seg er at barnevernstjenesten ikke kan gi mindre enn vedtaket – dersom samvær skal settes ned kreves det nytt vedtak i fylkesnemnda. Vedtak om samværsmengde kan påklages.
Det kan bestemmes at samvær skal gjøres under oppsyn. Dette er noe som anses å være inngripende ovenfor foreldrene, og derfor kreves det konkrete og tungtveiende grunner for dette. Barnevernstjenesten kan ikke bare rutinemessig pålegge tilsyn «for sikkerhets skyld» – det må være nødvendig for barnet.
Det kan gis samvær til andre enn foreldrene, jf. lovens § 4-19. for eksempel kan det gis samvær til slektninger eller andre barnet har nær tilknytning til. Dersom dette er ønskelig må en be fylkesnemnda om å ta stilling til dette. Typisk kan dette være situasjonen der en eller begge av foreldrene er døde, og en ønsker at barnet skal kunne beholde kontakt med den del av familien.
Omfanget av samværet:
Ved avgjørelsen av hvor mye samvær det skal fastsettes må det tas utgangspunkt i barnets beste, jf. lovens § 4-1. Omfanget av samværsrett bør også vurderes etter formålet: dersom det er «meningen» at omsorgsovertakelsen er kortvarig slik at barnet fort skal tilbake, bør ikke samvær begrenset slik at dette formålet undergraves. Da bør det legges til rette for best mulig kontakt.
Omfang av samvær vil variere fra sak til sak, og ulike momenter kan bli tillagt betydning. Verdt å merke seg er at Høyesterett har uttalt at omfanget av samsvar må ikke være så stort at det blir til hinder for å etablere en trygg og god relasjon til fosterforeldre.
Andre momenter som ofte tas i betraktning er:
-Barnets reaksjon på omfanget av samvær, barnets mening
-Barnets alder
-Foreldrenes personlige egenskaper og/eller problemer, som for eksempel bosituasjon, økonomisk situasjon, psykisk/fysisk sykdom, rusmisbruk, Fare for overgrep
-Konfliktnivået i saken
Betaling av utgifter:
Dersom foreldrene ikke har penger til å reise for å gjennomføre samvær, kan barnevernet betale reiseutgifter. Dette fordi samvær regnes som det beste for barnet.