Av advokat Runar Ugelstad, Advokatfirmaet Tveter og Kløvfjell AS

 

Foreldre må samarbeide for å få i stand samvær. Det forekommer at den ene forelderen nekter å legge til rette for samvær eller driver samværssabotasje over lengre perioder og uten en legitim årsak. Uansett hva som er grunnen til at samvær ikke finner sted som avtalt, plikter den med daglig omsorg for barna å varsle den som skal ha samvær så snart som mulig om at det ikke blir samvær som fastsatt, jf. barneloven § 43 fjerde ledd.

I det følgende vil det gjennomgås noen rettslige virkemidler en har dersom den ene forelderen nekter den andre forelderen samvær eller på annen måte hindrer samvær uten god grunn.

 

1. Midlertidig avgjørelse

Ved samværssabotasje er det mulig å få hjelp av retten. Før saken kommer til hovedforhandling, der retten bestemmer en eventuell samværsordning og/eller overføring av fast bosted, kan det kreves midlertidig avgjørelse av retten.

Det følger av barneloven § 60 første ledd første punktum at domstolene kan fatte en midlertidig avgjørelse om blant annet samværsretten. Bestemmelsen lyder slik:

«Retten kan etter krav frå ein part ta førebels avgjerd om kven av foreldra som skal ha foreldreansvaret, om kven barnet skal bu hos fast, og om samværsrett. Slik avgjerd kan gjelde for ei viss tid eller til saka er endeleg avgjord. Retten kan også ta førebels avgjerd før saka er reist, dersom særlege grunnar talar for det».

En midlertidig avgjørelse vil kunne underlegges skriftlig behandling, slik at en slipper å møte i retten. Fremgangsmåten gir en rask behandling av kravet og får virkning frem til saken er endelig avgjort i en hovedforhandling.

Det skal særlige grunner til for at en domstol nekter den ene forelderen samvær. Det må ofte foreligge en reell risiko for overgrep av fysisk eller psykisk art før det blir aktuelt å nekte samvær. Det vil derfor kunne oppstå tilfeller der en forelder mener det kan nektes samvær, men der en domstol vil vurdere at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å nekte samvær.

 

2. Tvangsmulkt

Forutsetningen for tvangsmulkt er at en allerede har en avtale om samvær som kan tvangsfullbyrdes.

Dersom du har rett til samvær i henhold til en midlertidig avgjørelse eller dom, rettsforlik eller avtale med tvangskraft fra Fylkesmannen, kan du begjære tvangsmulkt etter barneloven § 65.

Tvangsmulkt er det samme som en bot, og kan ilegges den av foreldrene som urettmessig nekter eller saboterer samværsretten til den andre. Boten gjelder i utgangspunktet hver dag barnet holdes borte fra samvær, altså hver gang samværsretten «ikkje vert respektert«, jf. barneloven § 65 annet ledd andre punktum

Bestemmelsen om tvangsmulkt har følgende ordlyd:

«§ 65. Tvangsfullføring

       Om tvangsfullføring av avgjerd om foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Namsmannen skal likevel krevje inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig enda om avgjerda ikkje er rettskraftig.

       Avgjerd om samværsrett kan tvangsfullførast ved tvangsbot etter tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Første stykket andre, tredje og femte punktum gjeld tilsvarande».

 

Advokatene i Advokatfirmaet Tveter og Kløvfjell AS bistår i konflikter etter barneloven. Ta gjerne en uforpliktende kontakt med partner/advokat Preben Kløvfjell på e-post pk@klovfjell.no dersom du har spørsmål om dine rettigheter.