Av partner/advokat Preben Kløvfjell, Advokatfirmaet Tveter og Kløvfjell AS

Den 29. januar vedtok Regjeringen strenge innreiserestriksjoner for å forsøke å begrense importsmitten av covid-19. Hovedregelen er at kun norske borgere, og utlendinger som er bosatt i Norge, har adgang til innreise. Dette har ført til at flere utenlandske EØS-borgere ikke har fått mulighet til å dra til eksisterende eller nye arbeidsplasser i Norge.

EFTAs overvåkingsorgan, ESA, har imidlertid åpnet sak mot Norge, og har konkludert med at innreiserestriksjonene utgjør et brudd på EØS-avtalen om retten til fri bevegelighet. Norge har en rett til å begrense innreise for å beskytte folkehelsen, men restriksjonene kan ikke gå lenger enn nødvendig eller være diskriminerende. ESA legger vekt på at ikke-norske EØS-borgere ikke utgjør en større smittefare enn det norske borgere som kommer fra de samme områdene gjør, og at det derfor ikke foreligger grunn til å nekte disse innreise.

Hvilke konsekvenser vil brudd på EØS-rettslige forpliktelser få for de arbeidstakerne og arbeidsgiverne som er berørte av innreiserestriksjonene? Enkelte har mistet flere måneder med arbeidsinntekter, mens andre er blitt oppsagt fra arbeidsforholdet. I tillegg har bedrifter  mistet viktig arbeidskraft. EØS-avtalen og norsk rett hjemler imidlertid erstatningsansvar for staten ved brudd på EØS-avtalen.

Konsekvenser for statens dersom det blir konstatert brudd på EØS-regelverk

EFTA-domstolen har forankret et statlig erstatningsansvar i EØS-avtalens formål og struktur. Staten kan dermed bli kjent erstatningsansvarlig for det tap private parter lider som følge av statens brudd på EØS-forpliktelser. Dersom det er utvist uaktsomhet kan erstatningskravet også rettes i medhold av skadeserstatningsloven § 2-1.

Hvilke vilkår må være oppfylt?

EFTA-domstolen har i Sveinbjörnsdottir- og Karlsson-saken oppstilt tre kumulative grunnvilkår som må være oppfylt for at staten kan bli ilagt erstatningsansvar etter EØS-avtalen. Høyesterett har også anerkjent et mulig erstatningsansvar for staten og anvendt de nevnte vilkårene i Rt. 2005 s. 1365 (Finanger).

Det må for det første foreligge brudd på en EØS-regel som har som formål gi enkeltpersoner rettigheter. Reglene om fri bevegelighet gir enkeltpersoner rett til fritt å krysse landegrensene innenfor EU/EØS-området. Norge har imidlertid vedtatt innreiserestriksjoner som bryter med denne rettigheten. Vilkåret må derfor anses oppfylt.

Videre må bruddet på EØS-forpliktelsene være «tilstrekkelig kvalifisert» (2). EFTA-domstolen har uttalt at dette beror på en bred helhetsvurdering, hvor det avgjørende er om staten «åpenbart og grovt» har tilsidesatt sine forpliktelser. I Ngyuen-saken fremgår det at momenter av betydning kan være hvor klar og presis regelen som er overtrådt er, og om statens feiltakelse er unnskyldelig eller ikke.

I et forsøk på å begrense smittespredning har praktiseringen av reglene om bevegelsesfrihet reist enkelte tolkningsspørsmål. Reglene om fri bevegelighet for arbeidstakere er imidlertid klare, og EØS-avtalen art. 28 konstaterer at arbeidstakere har fri bevegelighet, noe som tilsier at overtredelse utgjør et «tilstrekkelig kvalifisert» brudd.

I tillegg stilles det krav om årsakssammenheng mellom skaden som er påført skadelidte, og bruddet på statens forpliktelse (3). Av dette vilkåret følger det også at skadelidte må ha hatt et økonomisk tap. Det er ingen tvil om at innreiserestriksjonene har påført både bedrifter og ikke-norske EØS-arbeidstakere økonomiske tap. Arbeidstakerne har ikke hatt mulighet til å arbeide, og arbeidsgiverne har mistet viktig arbeidskraft. Dersom man hadde sett for seg innreiserestriksjonene borte, ville verken arbeidstakerne eller bedriftene lidt de nevnte økonomiske tapene.

Dette viser at det er gode holdepunkter for å argumentere for at vilkårene for å ilegge staten erstatningsansvar er oppfylt, og at det dermed er utsikter for at det tap arbeidsgivere og utenlandske EØS-borgere har lidt kan kreves erstattet av staten.

Nasjonale myndigheter fastsetter erstatningsbeløpet, og utgangspunktet er at man skal bli tilkjent full erstatning når vilkårene er oppfylt. Det er imidlertid tatt til orde for at skadelidte har en plikt til å begrense sitt tap, og at erstatningen kan falle helt eller delvis bort dersom skadelidte ikke har gjort dette.

Fremgangsmåte for å bli tilkjent erstatning

Flere tusen utenlandske EØS-borgere har blitt rammet av innreiserestriksjonene, og mange av disse vil ha tilnærmede like krav. Det kan derfor være aktuelt å fremsette et gruppesøksmål mot staten, hvor kravene slås sammen til ett.