Kontraktsrett

Store deler av forretningslivet reguleres av kontrakter. Kontraktsrett omhandler avtaleparters inngåtte avtaler, hvordan disse skal tolkes og gjennomføres i praksis. I jussen omtales ofte kontraktsrett som obligasjonsrett, med dette forstås læren om skyldforhold. Det er ofte inngått en kontrakt mellom to eller flere parter som har gjensidigebebyrdende forpliktelser overfor hverandre, som for eksempel i kjøp har selger plikt til å tilby et produkt eller tjeneste, mens kjøper har en plikt til å betale. Dersom en part ikke overholder avtaleforpliktelsen sin, kan den andre parten gjøre sanksjoner gjeldende for å få avtalen oppfylt.

Obligasjonsretten skiller seg fra avtaleretten i det den handler om hva som skal skje etter at en avtale er inngått. Avtaleretten omhandler det som har skjedd før en avtale har blitt inngått.

Vi bistår klienter både i forbindelse med inngåelse av avtaler, samt oppfølging og gjennomføring av allerede inngåtte avtaler. Vi gir råd og veiledning i alle typer avtaler, fra forretningsrettslige til forbrukerettslige.

Hovedregelen- avtaler skal holdes og oppfylles

Den alminnelige hovedregelen i kontraktsretten at avtaler skal holdes, dette følger av Kong Christian den 5. Norske Lov av 1687, 5-1-1. Dette er den eldste lovteksten vi har i Norge som fortsatt er i kraft. Det viser hvor grunnleggende denne forutsetningen er for å ha et fungerende næringsliv i landet. For avtaleretten gjelder avtaleloven generelt for inngåelse av avtaler. Når det gjelder obligasjonsretten generelt finnes det ikke noen lovtekst som dekker alle områder. Det finnes imidlertid en rekke spesiallover som regulerer utvalgte områder av kontraktsretten, som for eksempel kjøpsloven, forbrukerkjøpsloven, bustadsoppføringslova, håndverkertjenesteloven, avhendingsloven, husleieloven, pakkereiseloven og angrerettloven. Rettstilstanden styres derimot av noe som omtales som alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper. Mange av disse prinsipper er kodifisert i spesiallovene.

Et kjennetegn ved en kontrakt er at den er rettslig bindende for alle parter som har inngått den. Det vil si at partene kan bruke rettsapparatet for å få fullbyrdelsesdom for kontrakten. I tillegg til dette kan motpartene kreve erstatning dersom de lider et økonomisk tap som følge av en part ikke oppfyller sin del av avtalen. Bare unntaksvis kan det være aktuelt for en part å ikke oppfylle sin del av kontrakten.

Unntak fra hovedregelen

I norsk rett finnes det generelt to forskjellige grunnlag for at en part kan gå fri fra avtalen. Det ene er læren om bristende forutsetninger. Denne læren handler om at man kan løses fra en kontrakt dersom det foreligger bristende forutsetninger. Med dette menes et forhold som for kontraktsparten var motiverende for å inngå avtalen ikke er til stede ved gjennomføringen av avtalen.

Det andre grunnlaget er avtaleloven § 36. I dette ligger det at dersom avtalen urimelig eller i strid med god forretningsskikk, kan den helt eller delvis settes til side. Denne bestemmelsen har to sider: en som omhandler avtaleretten og en annen som omhandler obligasjonsretten. I forhold til det sistnevnte siktes det til formularet» senere inntrådte forhold», som viser at bestemmelsen har et anvendelsesområde som strekker seg til tiden etter avtaleinngåelsen. Dersom man ikke kan oppfylle sin del av kontrakten på grunn av en hindring av forbigående karakter, må man oppfylle når hindringen er borte.

Misligholdsbeføyelser

Dersom en kontraktspart ikke oppfyller sin del av avtalen foreligger det mislighold. Et mislighold er et negativt avvik mellom den avtalte ytelsen og den ytelsen som faktisk blir levert. Rent innholdsmessig kan et mislighold være på grunn av en mangel ved den ytelsen som har blitt erlagt, eller det kan være en forsinkelse.

Ved misligholdssituasjoner vil den andre avtaleparten være berettiget til å gjøre misligholdsanksjoner gjeldende. Disse kan bestå av flere forskjellige handlinger. Deriblant kan den andre parten holde ytelsen sin tilbake, som for eksempel kjøper holder kjøpesummen tilbake for den sum misligholdet representerer.

Det kan også kreves retting av det forholdet som forårsaket misligholdet. Dersom misligholdet utgjør et forhold som er for omfattende til at det er praktisk å rette feilen, vil omlevering være en mer passende beføyelse. Videre kan det kreves prisavslag for den økonomiske verdi misligholdet utgjør. Til sist er det mulig å heve avtalen. Det vil si at det settes en strek over avtalen og ingen av partene trenger å oppfylle denne. I realiteten betyr det at den parten som allerede har erlagt et vederlag eller ytt en eller annen ytelse, vil kunne kreve det tilbake.

I tillegg til en mangelsbeføyelse kan det være aktuelt med erstatning i de tilfellene den aktuelle kontraktsparten har lidd et økonomisk tap som følge av den andre partens mislighold. I de situasjonene må de alminnelige erstatningsrettslige vilkårene være oppfylt, ved siden av at det må finnes et særskilt ansvarsgrunnlag på det aktuelle området. Når det kommer til utmåling av slik erstatning er hovedregelen at det skal betales erstatning for den positive kontraktsinteresse. Det vil si at den parten som har oppfylt sine forpliktelser skal settes i samme økonomisk situasjon som om avtalen ble gjennomført etter kontrakten.

Direktekrav

I utgangspunktet gjelder en kontrakt mellom to kontraherende parter hvor de plikter å yte sine respektive ytelser. Tidligere salgsledd, underleverandører eller andre som har vært tidligere i kontraktskjedet holdes utenfor dette, og det kan ikke rettes krav mot de. Unntaksvis kan dette gjøres gjennom læren om direktekrav, dersom det er snakk om en enkelttransaksjon i hver enkelt kontraktsledd. Altså mangelen kan direkte gjøres gjeldende overfor tredjemannen eller tidligere salgsledd dersom den kan tilskrives dem.

Kontraktsfrihet

Hovedregelen i norsk kontraktsrett er at enhver har frihet til å inngå eller unnlate å inngå avtaler med hvem man vil og sammen med den andre bestemme innholdet i en avtale. Det stilles som hovedregel ingen krav til formen en avtale skal inngås på. Det betyr at en står fritt til å inngå en kontrakt skriftlig eller muntlig.

I mange tilfeller er de kontraktene man inngår til daglig utelukkende muntlige og gjøres med stilltiende samtykke. Som for eksempel det at man handler i en butikk er det samme som å inngå en kontrakt. Selger plikter å erlegge sin ytelse som er salgsvaren, mens kjøperen skal yte et vederlag i penger som betaling. I noen tilfeller er det gjort unntak fra prinsippet om formfriheten og det påkreves en skriftlig kontrakt. Dette er av hensyn til notoritet og etterprøvbarhet. Det kan være bevismessig vanskelig å stadfeste innholdet av en muntlig avtale, hvis ikke partene blir enige om innholdet. Derfor anbefales det at avtaler inngås skriftlig.

Send oss en forespørsel

Call Now Button