Arverett

Arveretten omhandler rettsregler for hva som skal skje med avdødes eiendeler og forpliktelser. De sentrale reglene finnes i arveloven av 3. Mars 1972 nr. 5 (Al.)

Vi bistår klienter i arvesaker herunder ved delingen av et dødsbo samt opprettelse av testament.

I norsk rett kan arvingene erverve arv på to ulike grunnlag: legalarv (arv etter loven) og testamentarv (arv etter testament). Formålet er at arven skal tilfalle den som stod arvelateren nærmest.

Legalarv (arv etter loven)

Arvetavlen viser en oppstilling over hvilke personer som er avdødes arvinger og i hvilken rekkefølge de skal ta arv. I norsk rett blir avdødes arvinger i arvetavlen delt inn i tre ulike avgangsklasser etter hvor nært i slekt de var med arvelater. Det er altså kun nære slektninger av arvelateren som tilgodeses arv etter loven.

Arvelaters barn er første og beste arvegangsklasse. Dette følger av al. § 1 og omtales som arvelaters livsarvinger. Barna til arvelateren arver likt. Dersom ett barn av arvelater er død, går arven videre til livsarvingene til barnet, som vil si til barnebarna, og disse arver også likt mellom seg.

Når det ikke finnes arvinger i første arvegangsklasse tilfaller arven til annen arvegangsklasse. Dette er arvelaters foreldre og deres etterkommere (søsken av arvelater), jf. al. § 2. Disse arver likt. Dersom en av foreldrene, eller begge er døde går arven til deres livsarvinger. Arven deles også likt mellom dem.

Dersom det ikke er noen berettigede slektninger i annen arvegangsklasse, går arven videre til tredje arvegangsklasse. Dette er etter al. § 3 første ledd arvelaters besteforeldre og deres etterkommere, onkler, tanter, fettere og kusiner. Fjernere slektninger enn disse har ikke krav på slektsarv. De må i så tilfelle arve ved testament.

Ektefelle og samboer er ikke en del av arvetavlen, men ektefeller har alltid arverett, og samboere på visse vilkår etter arveloven. Deres arverett kan begrense arveretten til livsarvingene og andre. Reglene om arv gjelder uansett formuesordning mellom ektefellene.

Dersom avdøde etterlater seg arvinger i første arvegangsklasse har ektefellen etter al. § 6 første ledd som utgangspunkt krav på en fjerdedel av arven fra arvelater. I tillegg til dette gjelder det en regel om minstearv til ektefellen på fire ganger grunnbeløpet i folketrygden (4G). Per 1.5.2014 utgjør 1G kr 88 370. Arven til gjenlevende ektefelle beregnes først, deretter fordeles det som er igjen på livsarvingene.

Om avdøde ikke etterlater seg noen livsarvinger, men arvinger i andre arvegangsklasse, har ektefellen etter al. § 6 første ledd rett på halvparten av arven eller minst seks ganger folketrygdens grunnbeløp. Dersom det ikke er noen i første eller andre arvegangsklasse arver ektefellen alt etter arvelater.

Etter al. § 8 faller ektefellens arverett bort dersom det er bevilget separasjon eller gjennomført skilsmisse. Dette gjelder ikke ved faktisk separasjon, der det ikke har kommet lenger enn bare et samlivsbrudd.

Testamentarv

Etter arveloven er adgangen til å testamentere bort verdier avhengig av hvilke arvinger arvelateren etterlater.

Arvelaterens testasjonsadgang er begrenset av ektefellens og livsarvingers arverett etter loven. Dersom arvelater etterlater seg ektefelle, må arvelateren respektere ektefellens rett til minstearv etter al. § 6 og 7. For det andre må arvelaters pliktdelsarv til sine livsarvinger etter al. § 29 også respekteres. Denne utgjør to tredjedeler av den totale arvemassen etter arvelater. Pliktdelen er imidlertid begrenset oppad til kr 1 000 000.

Den som skal opprette et testament (testator) må ha testasjonsevne etter al. § 48. Testator må ha fylt 18 år og ikke være sinnssyk, åndssvak eller i høy grad psykisk utviklingshemmet, eller umyndiggjort.

For at det skal foreligge et gyldig testament må formkravene etter al. § 49 være oppfylt. Bakgrunnen for at dette er regulert er at testamentet først får betydning etter testators død og det skal sikre at disposisjonen i testamentet er veloverveid. Kravene som stilles etter loven er:

  • testamentet må være skriftlig,
  • testator må undertegne testamentet,
  • det skal være to vitner til stede som er godtatt av testator,
  • vitnene må vite at det dreier seg om et testament,
  • vitnene må være til stede sammen mens testator underskriver eller vedkjenner seg sin underskrift, og
  • vitnene må etter testators ønske og i nærvær av testator underskrive testamentet.

 

I tillegg til dette bør testamentsvitnene i påskriften opplyse om at testator opprettet disposisjonen av egen fri vilje. De bør også påføre deres yrke og adresse ved underskrift. Brudd på formkravene for et testament medfører at testamentet i sin helhet blir ugyldig.

Etter al. § 51 er det adgang til å opprette nødtestament. Dette trenger ikke å oppfylle de strenge formkravene til et ordinært testament. Herunder gis det adgang til å testamentere muntlig for to vitner som må være til stede samtidig og være godtatt av testator. Det er en forutsetning at det foreligger brå eller farlig sykdom eller annet nødstilfelle. Det kan også opprettes skriftlige nødtestamenter uten vitner, men bare i tilfeller hvor det er umulig å få tak i vitner. Et nødtestament gjelder kun i tre måneder, dersom testator fortsatt lever er testamentet ugyldig. Utenlandske testamenter kan også godtas etter al. § 54. Det er en forutsetning om at testamentet er gyldig i det landet det ble opprettet i.

Testamentet skal tolkes i samsvar med det testator mente, det vil si det skal foretas en subjektiv tolkning. Man skal likevel legge ordets alminnelig betydning til grunn for tolkningen. Ved eventuell feilskrift skal man legge til grunn det testator mest sannsynlig skal ha ment med formularet.

Ifølge al. § 55 kan testator kan som hovedregel fritt tilbakekalle eller endre et testament. Formkravene gjelder også for endring og tilbakekall. Etter al. § 69 vil innholdet i bortkomne testamenter fortsatt gjelde dersom det kan tydeliggjøres på en annen måte, enten ved kopi, vitner, kladd eller andre kilder.

Uskifte

Uskifterett er en rett gjenlevende ektefelle har til å overta felleseiet uten å foreta skifte med den førsteavdødes arvinger. Denne regelen er hjemlet i al. § 9. Felleseie er den formuen som ved ekteskapets opphør skal deles likt mellom ektefellene. Det betyr at med uskiftet bo utsettes skifte til lengstlevende dør, ønsker å foreta skifte selv eller gifter seg på nytt.

Avdødes særeiemidler skal i utgangspunktet skiftes. Gjenlevende ektefelle kan altså ikke sitte i uskifte med avdødes særeiemidler. Dette gjelder ikke dersom det er avtalt i ektepakt at lengstlevende kan sitte i uskifte med særeiemidler eller at avdødes arvinger gir samtykke til det.

Loven stiller visse begrensninger i uskifteretten. Hovedregelen er at ektefellenes felles barn må respektere uskifteretten fult ut, og kan ikke kreve skifte. Men dersom førstavdøde har barn fra tidligere ekteskap (særkullsbarn), må disse etter al. 10, gi samtykke til uskifte.

Etter al. § 8 kan ikke lengstlevende ektefelle sitte i uskifte hvis det er gitt dom eller bevilling for separasjon eller skilsmisse. Dette gjelder ikke de tilfellene hvor samlivet har vært opphørt og ingen formell separasjon gitt.

Lengstlevende kan etter al. §14 nektes å sitte i uskifte, dersom det er sannsynlig at utsiktene til dekning for den som hadde krav mot avdøde, eller arveutsiktene for arvingene til førstavdøde blir vesentlig dårligere på grunn av lengstlevendes gjeldsforpliktelser.

Uskiftet omfatter etter al. § 17 alle eiendeler og forpliktelser i det tidligere felleseiet, samt det lengstlevende senere erverver. Den som sitter i uskifte blir også personlig ansvarlig for førsteavdødes gjeldsforpliktelser. Dette følger av al. § 20.

Når det gjelder lengstlevendes råderett over uskifteboet, disponerer vedkommende i utgangspunktet fritt over midlene som eier. Det betyr at lengstlevende kan fritt forbruke, belåne og avhende verdier. Det gjelder imidlertid noen begrensninger i dette. Etter al. § 19 har gjenlevende ektefelle ikke adgang til å gi fast eiendom som gave, eller til å selge fast eiendom til underpris. Vedkommende har heller ikke adgang til å yte andre gaver som står i misforhold til boets størrelse, det vil si gaver som utgjør 20 % av boets nettoverdi. Overtredelse av disse regler medfører at disposisjonen blir omstøtt.

Når lengstlevende ektefelle sitter i uskifte kan hun i testament bestemme over sin egen del av uskifteboet.

Etter al. § 21 må alle arvinger få en forholdsmessig like stor del av sitt arvelodd, ut over dette må det hentes inn samtykke. Gjenlevende kan når som helst kreve helt eller delvis skifte av boet. Ifølge al. § 24 annet ledd kan en arving kreve skifte dersom lengstlevende ektefelle forsømmer sin fostringsplikt, sløser bort eller vesentlig reduserer boets verdier.

Statens arverett

Dersom arvelateren ikke har noen slektninger i første, andre eller tredje arvegangsklasse eller ektefelle og har heller ikke opprettet testament, arver staten etter al. § 46. Staten kan imidlertid gi avkall på arv dersom det finnes fjerne slektninger eller personer som stod avdøde veldig nært.

Hensikten med statens arverett er å hindre at avdødes eiendeler og verdier blir eierløse.






Advokater som kan hjelpe deg med Bedrift
No data was found

Siste fagartikler

Two People On Mountain Cliff

Working in Norway during the COVID-19 pandemic

Tvangsmulkt som reaksjonsform ved brudd på fiskerilovgivningen: et legitimt pressmiddel eller uttrykk for myndighetenes maktmisbruk?

Brown and White House Near Body of Water and Mountain

Business in Norway

Rule of Thirds Photography of Person Sitting on Rock Formation

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få med deg siste nytt i advokat bransjen.