De fleste innleggelser ved psykiatriske avdelinger skjer som frivillige innleggelser. Likevel opplever mange mennesker hvert år å bli innlagt på slike institusjoner mot sin egen vilje. Dette kalles for tvangsinnleggelse, eller tvunget psykisk helsevern. Dette er noe det i visse tilfeller er adgang til å gjøre, men vilkårene for innleggelse er strengt regulert av norsk lov: LOV 1999-07-02 nr 62: Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven).
Det er to former for tvangsinnleggelse; tvungen observasjon og tvungent psykisk helsevern. Tvungen observasjon betegner den undersøkelse, pleie og omsorg som er nødvendig for å bekrefte eller avkrefte om behovet for tvungen psykisk helsevern foreligger. Med tvunget psykisk helsevern sikter man til undersøkelse, behandling, pleie og omsorg av mennesker som lider av psykisk lidelse, og hvor det er konstatert behov for tvang.
Psykisk helsevern kan foregå både i og utenfor institusjon. Innleggelse i institusjon (tvangsinnleggelse) er imidlertid det vanligste når det er tale om tvunget psykisk helsevern.
Psykisk helsevern kan i utgangspunktet etableres ovenfor mennesker i alle aldersgrupper. Det finnes imidlertid visse særregler for de under 16 år, og for de mellom 16 og 18 år.
Tvangsinnleggelse og psykisk helsevern er noe som er svært inngripende ovenfor den enkelte pasient, og for de pårørende. Mange kan oppleve å føle seg maktesløse i møtet med dette helsesystemet, og derfor ha problemer med å hevde sine rettigheter. Pasienten selv kan føle at han eller hun er i en avmaktssituasjon, og pårørende er kan være følelsesmessig berørt av situasjonen. Det er derfor å anbefale at en lar seg bistå av en advokat som har kompetanse på området.
