Trygderett

Den norske folketrygden er en statlig velferdsordning som er ment til å sikre personer, medlemmer i folketrygden, økonomisk dersom det oppstår inntektstap ved uførhet, arbeidsløshet og sykdom. Videre sikrer folketrygden pensjon for de enkelte medlemmer når det arbeidsaktive livet er over. Folketrygden omfatter også visse ytelser ved fødsel, rehabilitering samt ytelser til de etterlatte ved død.

Folketrygdens formål fremgår av folketrygdloven § 1-1. Det primære formålet er å gi økonomisk trygghet ved å sikre en eller annen form for inntekt. Videre skal det kompensere for utgifter ved arbeidsløst, fødsel, aleneomsorg for barn, sykdom, uførhet, alderdom og dødsfall. Et annet formål er at folketrygden skal bidra til utjevning av inntekter både mellom enkeltpersoner og over enkeltpersoners livsløp. Videre skal folketrygden bidra med hjelp til selvhjelp, at enkelte skal klare seg selv og gå over fra støtteordninger til arbeidslivet.

Et grunnleggende begrep i trygderetten er folketrygdens grunnbeløp. Begrepet forkortes ofte til «G». Folketrygdens grunnbeløp justeres hvert år og per 1.5.2014 på kr 88 370. Utbetalinger graderes etter dette grunnbeløpet siden det justeres hvert år.

Ved hendelser innenfor trygderettsområde bistår vi klienter med alle slags problemstillinger. Det vanligste er at vi sender inn fristavbrytende klager for å avbryte klagefrister, samt utarbeider støtteskriv til disse klagene. Vi bistår også klienten med å bringe saken inn for retten dersom det skulle være nødvendig.

Krav om medlemskap i folketrygden

For at man skal ha krav på støtte etter folketrygdloven kreves det medlemskap i folketrygden. Etter folketrygdloven § 2-1 første ledd er dette alle som er bosatt i Norge og som oppholder seg her med hensikt til å være her mer enn 12 måneder på et legitimt grunnlag, det vil si med gyldig oppholdstillatelse. Medlemskapet opphører dersom man oppholder seg mer enn 12 måneder i utlandet med den hensikt å være der mer enn 12 måneder etter § 2-14.

Dagpenger

Formålet med å gi dagpenger er å gi dekning for tapt arbeidsinntekt som følge av arbeidsløshet etter folketrygdloven § 4-1. Et grunnleggende krav som stilles er at søkeren må oppholde seg i Norge. Begrunnelsen for dette ligger i selve formålet med dagpenger.

Videre er det etter folketrygdloven § 4-5 vilkår om at søker må være en reell arbeidssøker. Med reell arbeidssøker menes en person som er arbeidsfør, og er villig til å delta på arbeidsmarkedstiltak og ta ethvert lønnet arbeid på heltid eller deltid i Norge. Hensikten med dette er at dagpenger kun skal være en kortvarig løsning inntil man kommer i jobb igjen, jf. hensynet med hjelp til selvhjelp.

Etter folketrygdloven § 4-7 kan det ytes dagpenger til arbeidstaker som er permittert på grunn av manglende arbeid eller andre forhold arbeidsgiver ikke rår over. Med permittering siktes det her til at arbeidsgiver blir fritatt fra arbeidsplikten.

Foreldrepenger

Foreldre kan få foreldrepenger til å sikre inntekt i forbindelse med svangerskap, fødsel og adopsjon. Ved adopsjon forutsettes det at barnet er under 15 år for å kvalifisere til foreldrepenger. Det er adoptivforeldrene som har rett til foreldrepenger, hvilket er naturlig siden det er de som skal fostre opp barnet.

Folketrygdloven § 14-5 angir hvem som kan få rett til ytelsen. Etter folketrygdloven § 14-5 annet ledd ytes foreldrepenger til den som har eller får tildelt foreldreansvaret. Dersom man er gift og adopterer den andre ektefellens barn, gir dette som hovedregel ikke rett til foreldrepenger etter folketrygdloven § 14-5 tredje ledd.

Omsorgspenger

Etter folketrygdloven § 9-1 er hovedformålet med omsorgspenger å kompensere for bortfalt arbeidsinntekt i forbindelse med barns eller barnepassers sykdom. Meningen med dette er å kompensere for tapt arbeidsinntekt som følge av at man er borte fra jobben for å gi nødvendig pleie og tilsyn med et sykt barn.

For å få omsorgspenger stilles det en rekke vilkår. Etter folketrygdloven § 9-2 stilles det krav om opptjeningstid. Det forutsettes at søkeren har vært i arbeid i minst fire uker sammenhengende før fraværet fra arbeidet. Etter § 9-3 første ledd må inntektstapet ha skjedd på grunn av barns eller barnepassers sykdom. Det stilles også krav til inntekt. Inntekten må utgjøre minst 50 % av grunnbeløpet i folketrygden. Videre er det et vilkår at søker oppholder seg i Norge, etter § 9-4.

Etter folketrygdloven § 9-6 kan en arbeidstaker søke om omsorgspenger for 10 dager hvert kalenderår. Dersom søkeren har mer enn to barn utvides denne stønadsordningen til 15 dager hvert år.

Folketrygdloven § 9-8 regulerer omsorgspenger fra arbeidsgiver. Arbeidsforholdet må ha vart i minst fire uker for at arbeidsgiver skal yte omsorgspenger. Omsorgspengene beregnes etter de samme regler som sykepenger og utgjør 100 % av sykepengegrunnlaget. Arbeidsgiveren kan få refusjon fra folketrygden. Det kan kreves dokumentasjon på sykdom hos barn eller barnepasser, fra og med den fjerde dagen. Etter § 9-7 holder det med egenerklæring de tre første dagene.

Omsorgspenger fra folketrygden ytes dersom søkeren ikke har vært i arbeid hos en arbeidsgiver i minst fire uker før fraværet. Dette følger av § 9-9. Beregningen av omsorgspenger fra folketrygden og kravet om dokumentasjon gjelder på samme måte som omsorgspenger fra arbeidsgiver.

Pleiepenger

Formålet med pleiepenger er å kompensere for bortfalt arbeidsinntekt som følge av at man må pleie alvorlig syke barn eller nære pårørende i livets sluttfase. Pleiepenger ytes av folketrygden og etter de samme regler som sykepenger.

Etter folketrygdloven § 9-2 er det en opptjeningstid på fire uker for å få pleiepenger. Det vil si at den som søker må ha vært i arbeid i minst fire uker før søknad om pleiepenger ble inngitt. Etter § 9-3 kreves det at søkeren har tapt pensjonsgivende inntekt som følge av at vedkommende har måtte være hjemme og pleie barn eller annen nært pårørende. Det er også et krav om minimalinntekt på minst 50 % av grunnbeløpet i folketrygden. Videre er det et vilkår at søkeren oppholder seg i Norge.

Dersom det dreier seg om et barn som er innlagt på institusjon til kontinuerlig pleie eller tilsyn, må den aktuelle institusjonen legge frem legeerklæring for at søkeren må være borte fra jobben for at det skal ytes pleiepenger etter § 9-14.

Opplæringspenger

Ifølge folketrygdloven § 9-13 skal det ytes opplæringspenger til den som gjennomfører nødvendig opplæring ved godkjent helseinstitusjon eller deltar på foreldrekurs ved et offentlig spesialpedagogisk kompetansesenter, for å kunne ta seg av barn med sinnslidelse, funksjonshemming eller langvarig sykdom. Dette gjelder selv om barnet har fylt 18 år. Etter § 9-14 tredje ledd kreves det at det legges frem nødvendig dokumentasjon for å få rett til opplæringspenger.

Formålet med opplæringspenger er å kompensere for bortfalt arbeidsinntekt som følge av at man må gi pleie og omsorg til alvorlig syke barn og nærstående i livets avsluttende fase. Opplæringspenger ytes av folketrygden etter samme regler som for sykepenger.

For opplæringspenger er det etter folketrygdloven § 9-2, krav om at søker har jobbet sammenhengende i fire uker før søknaden inngis. Søker må ha tapt inntekt som følge av at vedkommende har måtte gi barn eller nærstående pleie. Det er også krav om en minsteinntekt på 50 % av grunnbeløpet i folketrygden. Videre er det et vilkår at søker oppholder seg i Norge etter folketrygdloven § 9-4.

Sykepenger

Formålet med sykepenger er å gi kompensasjon for bortfalt arbeidsinntekt for arbeidsaktive medlemmer i folketrygden, som følge av sykdom eller skade.

En rekke vilkår må være oppfylt for å kunne få sykepenger. Som for andre ytelser stilles det krav om opptjeningstid også for sykepenger etter folketrygdloven § 8-2. Søker må ha vært i arbeid i minst fire uker før søknaden blir inngitt. Etter § 8-3 ytes det sykepenger til den som har tapt arbeidsinntekt som følge av fravær fra jobben på grunn av arbeidsuførhet. Ifølge § 8-4 regnes arbeidsuførhet som funksjonsnedsettelse som klart skyldes sykdom eller skade. Arbeidsuførhet som skyldes sosiale eller økonomiske problemer gir ikke rett til sykepenger. Etter § 8-7 en det en forutsetning at behovet for sykepenger dokumenteres ved legeerklæring. Dette gjelder likevel ikke i arbeidsgiverperioden når en søker har rett til å benytte egenmelding. Det er også et vilkår at søker må som hovedregel oppholde seg i Norge for å få rett til sykepenger.

Sykepenger beregnes ut ifra et sykepengegrunnlag. Etter § 8-10 kan sykepengegrunnlaget ikke overstige seks ganger grunnbeløpet i folketrygden. For arbeidstakere står bestemmelsene for fastsettelse av sykepenger i §§ 8-28 til 8-30, for selvstendige næringsdrivende i § 8-35 og for frilansere i § 8-38. Etter § 8-11 ytes det sykepenger for alle dager unntatt lørdag og søndag.

Ifølge folketrygdloven § 8-16 ytes sykepenger til arbeidstakere med 100 % av sykepengegrunnlaget. For selvstendig næringsdrivende ytes det bare med 65 % av sykepengegrunnlaget.

Det følger av § 8-19 at sykepenger ytes av arbeidsgiver for et tidsrom på inntil 16 dager. Dette kalles også for arbeidsgiverperioden. Folketrygden yter sykepenger etter at arbeidsgiverperioden er over. Det er også folketrygden som yter sykepenger når arbeidsgiver ikke er forpliktet til dette, som i de tilfellene arbeidstaker ikke har vært ansatt i mindre enn fire uker.

Egenmelding er de tilfellene arbeidstaker sykemelder seg selv ved erklæring om arbeidsuførhet til arbeidsgiver. Etter folketrygdloven § 8-24 må arbeidstakeren ha vært ansatt i minst to måneder hos den aktuelle arbeidsgiveren for å få rett til å bruke egenmelding. En egenmelding kan for øvrig brukes i opptil tre kalenderdager om gangen.

Etter folketrygdloven § 8-5 kan det ytes sykepenger i inntil 12 uker dersom søkeren ikke kan gjennomføre det arbeidet vedkommende hadde på sykemeldingstidspunktet, men som ellers er arbeidsfør. I tilfeller hvor en søker delvis kan utføre sine vanlige arbeidsoppgaver eller nye arbeidsoppgaver med tilrettelegging, kan det ytes garderte sykepenger etter § 8-6 jf. § 8-13. Sykepengene beregnes her på grunnlag av reduksjon i arbeidstiden og eller inntektstapet.

Ifølge folketrygdloven § 8-34 ytes det sykepenger til selvstendig næringsdrivende med 65 % av sykepengegrunnlaget. Det ytes ikke sykepenger for de 16 første dagene for selvstendig næringsdrivende. Sykepengegrunnlaget svarer til den pensjonsgivende arbeidsinntekten. Det er etter § 8-36 mulig for selvstendig næringsdrivende å tegne forsikring for å sikre seg sykepenger.

Arbeidsavklaringspenger

Etter folketrygdloven § 11-1 er formålet med arbeidsavklaringspenger å sikre den som søker en inntekt mens vedkommende får oppfølgning med sikte på å skaffe seg arbeid eller beholde arbeid. Sammen med dette kan det også omfatte aktiv behandling eller deltakelse på arbeidsrettede tiltak som kurs og lignende.

For å få rett til arbeidsavklaringspenger kreves det at man oppfyller fem grunnleggende vilkår. Det første vilkåret er minst tre års medlemskap i folketrygden etter § 11-2. For det andre stilles det krav om at søkeren oppholder seg i Norge, jf. § 11-3. Det gjelder et unntak fra dette dersom det dreier seg om et opphold i utlandet for medisinsk behandling eller arbeidstiltak. Det tredje vilkåret er kravet til alder. Medlemmet av folketrygden må være over 18 år for å få rett til arbeidsavklaringspenger.

Det fjerde vilkåret handler om nedsatt arbeidsevne. For å få rett til arbeidsavklaringspenger, må arbeidsevnen være nedsatt som følge av sykdom, skade eller lyte etter folketrygdloven § 11-5. Med sykdom menes enhver sykdom som varig nedsetter arbeidstakers evne til å arbeide. Med skade menes enhver skade som arbeidstaker har pådratt på arbeidsplassen og som varig setter ned arbeidsevnen. Med lyte menes medfødte helsemessige utfordringer. Det femte og siste vilkåret er at det er nødvendig med bistand for skaffe seg eller beholde arbeid, jf. § 11-6. Det vil si at arbeidsavklaringspenger er behovsprøvd ettersom arbeidstaker som søker, må ha behov for aktiv behandling eller arbeidsrettede tiltak.

Ved siden av de fem vilkårene som stilles for å få innvilget arbeidsavklaringspenger, har også en meldeplikt etter § 11-7. I denne forbindelse kreves det at arbeidstaker melder inn til NAV hver 14. dag om sin situasjon og de forhold som er av betydning for vedkommendes sak. Det kan gis fritak fra denne meldeplikten i tilfeller hvor det er unødig tyngende for arbeidstaker å overholde meldeplikten. Retten til arbeidsavklaringspenger faller bort dersom arbeidstaker unnlater å melde seg.

Arbeidstakeren må i tillegg bidra aktivt i prosessen med å komme i arbeid, etter § 11-8. Det innebærer at arbeidstakeren plikter å møte opp på de aktiviteter som er lagt opp for å få vedkommende i arbeid igjen. Ifølge § 11-9 er konsekvensen bortfall av arbeidsavklaringspenger, dersom en arbeidstaker ikke deltar på fastsatte aktiviteter.

NAV skal etter § 11-11 sørge for å gi arbeidstakere nødvendig oppfølging. Ved innvilgelse av arbeidsavklaringspenger skal det avtales tidspunkter for oppfølgingssamtaler med NAV. Under oppfølgningen skal det også vurderes om vilkårene til arbeidsavklaringspenger fortsatt er til stede.

Arbeidsavklaringspengenes varighet skal fastsettes ut ifra en konkret vurdering av den enkeltes behov for bistand. Det skal videre utarbeides en plan for hvordan personen skal komme i arbeid. Ifølge forskriften gis det som hovedregel arbeidsavklaringspenger for ett år av gangen. Etter folketrygdloven § 11-10 kan arbeidsavklaringspenger gis for inntil fire år. Ytelsen kan kun i særlige tilfeller forlenges utover dette. Dette er hvis det foreligger spesiell sykdom, skade eller lyte som krever særlig lang behandling eller oppfølging. Etter § 11-14 kan det gis arbeidsavklaringspenger i tre måneder under ventetiden på arbeid. Bestemmelsen gjelder i situasjonen når en arbeidstakeren er blitt i stand til å skaffe og utføre arbeid etter endt behandling, men ennå ikke har arbeid.

Grunnlaget for beregning av arbeidsavklaringspenger er den inntekten arbeidstaker hadde før vedkommendes arbeidsevne ble nedsatt med minst halvparten. Alternativt kan det fastsettes ut ifra den gjennomsnittlige arbeidsinntekten de siste tre årene. Det er pensjonsgivende inntekt opp til 6 ganger folketrygdens grunnbeløp som utgjør dette grunnlaget. Når det gjelder størrelsen på arbeidsavklaringspengene gis det 66 % av beregningsgrunnlaget for arbeidsavklaringspenger. Minste årlige ytelse som kan gis er to ganger folketrygdens grunnbeløp. Dersom et medlem får sin arbeidsevne nedsatt før fylte 26 år er minstesummen på 2,44 ganger folketrygdens grunnbeløp. I denne forbindelse må kravet settes frem før vedkommende fyller 36 år.

Etter § 11-13 gis det arbeidsavklaringspenger fra den dato det er fremsatt krav om det. Utbetalingen skjer etterskuddsvis.

Dersom medlemmet i folketrygden har tapt hele sin arbeidsevne, gis det arbeidsavklaringspenger ut ifra hele beregningsgrunnlaget etter § 11-18. Dersom det dreier seg om en delvis nedsettelse av arbeidsevnen skal det utbetales arbeidsavklaringspenger som tilsvarer dette. Her stilles det krav om at arbeidsevnen må være redusert med minst 40 % for at en skal kunne få krav på reduserte arbeidsavklaringspenger. Dersom arbeidstaker får ytelser fra arbeidsgiver ansees ikke hele arbeidsevnen for være nedsatt, etter § 11-19, vedkommendes arbeidsavklaringspenger kan som følge av dette reduseres.

Det kan også gis tilleggsstønader. Disse har som formål å kompensere for bestemte utgifter ved arbeidsrettede tiltak. For å få tilleggsstønader må man etter § 11-4, være mellom 16 og 67 år. Ifølge § 11-16 kan det gis tilleggsstønader til materiell som bøker, reiseutgifter, flytteutgifter, barnetilsyn og bolig.

Uførepensjon

Ifølge folketrygdloven § 12-1 er formålet med uførepensjon å sikre inntekt for personer, som har fått sin inntektsevne eller arbeidsevne varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte.

Inntektsevne er selve den evnen til å skaffe seg inntektsgivende arbeid. Arbeidsevne er evnen til gjøre husarbeid i hjemmet. Begrepet sykdom omfatter enhver sykdom som varig nedsetter arbeidstakers evne til å arbeide. Med skade menes enhver skade på personen som påføres utenfra som for eksempel ved trafikkulykke, arbeidsulykke, hjemmeulykke og lignende. Med lyte menes medfødte helsemessige utfordringer som for eksempel psykisk utviklingshemning.

For å kvalifisere til uførepensjon kreves det at vilkårene i folketrygdloven §§ 12-2 til 12-7 er oppfylt.

Det grunnleggende vilkåret er at søker må ha minst tre års medlemskap i folketrygden. Dette følger av folketrygdloven § 12-2. I den forbindelse ses det bort ifra eventuelle perioder med tjeneste for internasjonale organisasjoner eller organer som den norske staten er medlem av eller bidragsyter til. Vilkåret gjelder ikke for en person som har vært medlem av folketrygden i ett år og ble ufør før fylte 26 år og da var medlem i trygden, eller at vedkommende etter fylte 16 år har vært medlem av trygden med unntak av maks fem år.

Etter § 12-3 er det et vilkår at søker må ha fortsatt medlemskap i folketrygden. Det gis likevel uførepensjon dersom vedkommende har minst 20 års samlet botid, jf. § 3-5 (8). For den som har hatt under 20 års samlet botid ytes det kun tilleggspensjon og grunnpensjon som svarer til det antallet år tilleggspensjonen er beregnet etter.

Folketrygdloven § 12-4 angir kravet om alder. Søker må være mellom 18 og 67 år. Dersom uførepensjon settes frem etter at et medlem har fylt 62 år, må det dokumenteres at vedkommende hadde en pensjonsgivende inntekt på minst en gang folketrygdens grunnbeløp i året før eller minst tre ganger folketrygdens grunnbeløp i løpet av de tre siste årene før uføretidspunktet.

Etter folketrygdloven § 12-5 er det videre en forutsetning for uførepensjon, at søker må ha gjennomgått en hensiktsmessig behandling for bedre arbeidsevnen. Dette gjelder imidlertid ikke hvis arbeidsrettede tiltak åpenbart ikke er hensiktsmessige, og det er forsøkt å gjennomføre slike tiltak uten resultat. I tillegg til dette kreves det at arbeidsevnen har vært vurdert av lege eller annet fagpersonell.

Selve kjernen av vilkårene for å få innvilget uførepensjon finnes i folketrygdloven § 12-6. Søker må lide av en varig sykdom, skade eller lyte. Med varig menes det at den forutsettes å vare mer enn to til tre år. Dersom det er mulig med en snarlig forbedring av situasjonen er uførepensjon utelukket. Det kreves imidlertid ikke at det må vare hele livet ut. Når det er tale om sykdom menes det et sykdomsbegrep som er vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis. Sosiale og økonomiske problemer gir ikke rett til uførepensjon.

For at den medisinske lidelsen skal kvalifisere til uførepensjon, må den ha medført en varig funksjonsnedsettelse av en slik art og grad at den utgjør hovedårsaken til den nedsatte inntektsevnen eller arbeidsevnen. Med dette menes det at sykdommen, skaden eller lyten må være den dominerende årsaken til at inntektsevnen eller arbeidsevnen er satt ned, teoretisk sett holder det at den utgjør i overkant av 50 % av årsaken.

Etter folketrygdloven § 12-7 er det et vilkår at overfor nevnte sykdom, skade eller lyte har nedsatt inntektsevnen varig med minst halvparten. Ved vurderingen av om inntektsevnen faktisk er nedsatt sammenliknes inntektsmulighetene en hadde før sykdommen, skaden eller lytet, med innteksevnen man har etter. Dette må i tillegg vurderes opp imot søkers alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn, arbeidsmuligheter på hjemstedet og arbeidsmuligheter andre steder. Når inntektsmulighetene vurderes tas det hensyn til all pensjonsgivende inntekt.

Det tidspunktet et medlem har fått nedsatt sin varige arbeids- eller inntektsevne på kalles for uføretidspunktet etter folketrygdloven § 12-10. Dersom uføregraden blir endret fordi arbeids- eller inntektsevnen er ytterligere nedsatt, skal det fastsettes nytt uføretidspunkt dersom det er til fordel for pensjonisten. Det følger av § 12-2 at dersom det skjer en vesentlig endring i arbeids- eller inntektsevnen har en krav på revurdering av uføregraden.

Dersom man har mistet arbeidsevnen helt og ikke er i stand til å skaffe seg inntekt skal det ytes hel uførepensjon etter folketrygdloven § 12-11. Dersom man har tapt en del av inntektsevnen sin gis det en gradert ytelse som svarer til den del av inntektsevnen eller arbeidsevnen som er tapt. Uføregraden graderes i intervaller på fem prosent.

Uførepensjon beregnes etter folketrygdloven § 12-13. Uførepensjonen består av grunnpensjon, tilleggspensjon og eller særtillegg. Grunnpensjon fastsettes etter folketrygdloven § 3-2 på grunnlag av trygdetid. Det vil si etter hvor lenge en har vært medlem av folketrygden. Tilleggspensjon fastsettes i forhold til pensjonistens tidligere arbeidsinntekt, og skal sikre en viss grad av opprettholdelse av pensjonistens levestandard før han ble ufør. Det kreves minst tre år med godskrevet pensjonspoeng, for å kvalifisere til en tilleggspensjon. Tilleggspensjon er avhengig av pensjonspoengene som er opptjent, og beregnes ut ifra den delen av inntekten som overstiger grunnbeløpet årlig. Særtillegg er et tillegg som bli utbetalt til pensjonister som ikke har opparbeidet tilleggspensjon, men som av andre årsaker har behov for det. Dette er nærmere bestemt i folketrygdloven § 3-3.

Alderspensjon

Etter folketrygdloven § 19-1 er formålet med alderspensjon å sikre en inntekt til personer i alderdommen samt legge til rette for en fleksibel og gradvis overgang fra fast arbeid til pensjon. Søker må oppfylle vilkårene i folketrygdloven §§ 19-2 til 19-4 for å få innvilget alderpensjon.

Ifølge folketrygdloven § 19-2 er det et vilkår om at søker må ha minst tre års trygdetid, jf. § 3-5. Med dette menes at den som søker må ha vært medlem i folketrygden i minst tre år mellom 16 og 66 år. I forlengelsen av dette stilles det i § 19-3 krav om fortsatt medlemskap. Det vil si at en må fortsatt være medlem av folketrygden. Unntak fra dette gjøres dersom en har samlet sett minst 20 års botid i Norge. Til de som har under 20 års samlet botid i Norge, ytes det tilleggspensjon og en grunnpensjon som svarer til antall poengår.

Videre stiller folketrygdloven § 19-4 krav til søkers alder. En person kan tidligst ta ut alderspensjon fra fylte 62 år. Ved uttak av alderspensjon før fylte 67 år må visse vilkår etter § 19-11 være oppfylt. Det gis ikke alderspensjon til noen som allerede får hel uførepensjon.

Etter folketrygdloven § 19-5 utgjør grunnpensjon og tilleggspensjon det som omtales som basispensjon. Grunnpensjonen fastsettes etter § 3-2 og er avhengig av trygdetiden. Det vil si lengden på medlemskapet i folketrygden, her spiller inntekt ingen rolle. Tilleggspensjon er avhengig av tidligere inntekt. Etter § 3-8 kreves det minst tre år med godskrevet pensjonspoeng for å få rett til tilleggspensjon. Full tilleggspensjon ytes dersom man har 40 poengår, under det får man pensjon som svarer til antallet oppsamlede poengår. Tilleggspensjon er avhengig av de pensjonspoengene som er opptjent, og beregnes ut ifra den delen av inntekten som overstiger grunnbeløpet årlig. Det finnes også en øvre grense, pensjonspoeng regnes ikke for inntekt som overstiger 12 ganger grunnbeløpet i folketrygden. Av inntekt mellom 6 og 12 ganger folketrygdens grunnbeløp regner man bare med en tredjedel av disse.

Ny alderspensjonsordning

Formålet med alderpensjon etter folketrygdloven § 20-1, er å sikre en inntekt i alderdommen og legge til rette for en fleksibel og gradvis overgang fra arbeid til pensjonisttilværelsen. De nye alderpensjonsreglene gjelder for personer som er født fra og med 1954.

For personer som er født i perioden 1954 til 1962 skal alderspensjonen bestå av en forholdsmessig andel beregnet etter kapittel 20 og kapittel 19, jf. § 20-19. For personer som er født i 1963 beregnes alderpensjonen fullt ut etter kapittel 20.

Den nye alderspensjonsordningen er hjemlet i kapittel 20 i folketrygdloven, og består av inntektspensjon og garantipensjon. Etter folketrygdloven § 20-3 består den nye alderspensjonen av inntektspensjon beregnet ut ifra en opparbeidet pensjonsbeholdning. Til de som ikke har opparbeidet noen pensjonsbeholdning eller bare en liten pensjonsbeholdning, gis det en garantipensjon.

Pensjonsbeholdningen danner grunnlag for beregning av inntektspensjon, og bygges opp ved summen av årlig pensjonsopptjening. Pensjonsopptjening skjer på grunnlag av ulike inntekter:

  • pensjonsgivende inntekt (§ 20-5)
  • førstegangstjeneste (§ 20-6)
  • mottak av dagpenger (§ 20-7)
  • antatt inntekt ved mottak av uførepensjon (§ 20-7a)
  • omsorgsarbeid (§ 20-8)

For midler opptjent etter de fire første overnevnte punktene gjelder det en begrensning på årlig pensjonsopptjening. Den årlige opptjeningen kan ikke overstige 18,1 % av et beløp tilsvarende 7,1 ganger folketrygdens grunnbeløp. Pensjonsopptjeningen reguleres årlig med lønnsvekst.

Det vanligste er å opptjene pensjon på grunnlag av er pensjonsgivende inntekt. Dette er nærmere regulert i § 20-5 jf. § 3-15. Dersom en person avtjener førstegangstjeneste eller militæret i en sammenhengende periode på seks måneder, skal det gis pensjonsopptjening for dette. Pensjonsopptjening gis forholdsmessig for hver måned og er begrenset til 18,1 % av et beløp tilsvarende 2,5 ganger folketrygdens grunnbeløp. Etter § 20-7 opptjener den som mottar dagpenger også pensjonsmidler som omfattes av § 4-11 annet ledd og § 4-17 femte ledd. De som mottar uførepensjon med tilleggspensjon beregnet på bakgrunn av fremtidige pensjonspoeng, får for hvert år vedkommende har mottatt slik stønad en pensjonsopptjening på grunnlag av en antatt inntekt. Den antatte inntekten beregnes på grunnlag av den inntekten man antar at vedkommende ville ha hatt uten reduksjonen i inntektsevne.

Det gis pensjonsopptjening også for utført omsorgsarbeid. Pensjonsopptjening gis tilsvarende 18,1 % av et beløp på 4,5 ganger grunnbeløpet. Det er en forutsetning at personen har i minst halvår hatt omsorg for et barn som ikke har fylt seks år innen årets utgang, eller at vedkommende har utført omsorgsarbeid for en syk, en funksjonshemmet eller en eldre person som selv er medlem i folketrygden eller mottar pensjon fra folketrygden. Omsorgsarbeidet må her utgjøre minst 22 timer per uke.

Garantipensjon er en ytelse som gis til personer som ikke har opparbeidet pensjonsbeholdning av betydning og dermed ikke får inntektspensjon. Det er en sosial ytelse som skal sikre en akseptabel minsteinntekt i alderdommen for alle. Garantipensjon fastsettes med ordinær sats og høy sats, som gjelder fra 67 år for hel pensjon med full trygdetid.

Ifølge § 20-9 annet ledd ytes garantipensjon med ordinær sats til den som lever med ektefelle og som enten får foreløpig uførepensjon eller alderspensjon, eller som har en årlig inntekt, inkludert kapitalinntekt som er større enn to ganger grunnbeløpet. Likestilt med ektefeller er de som lever med samboere og som har levd sammen 12 av de siste 18 månedene. Garantipensjon ytes også med ordinær sats når samboeren får pensjon eller overgangsstønad. De som ikke lever sammen med ektefelle eller samboer med pensjon eller årlig inntekt, skal ha garantipensjon med høy sats.

Garantipensjon fastsettes etter folketrygdloven § 20-10 på grunnlag av trygdetid. Trygdetid regnes fra når et medlem i folketrygden fylte 16 år til han eller hun fylte 66 år. Det er en forutsetning for å oppnå garantipensjon at søker må ha minst tre års trygdetid. For å få full garantipensjon kreves det 40 års trygdetid. En flyktning som er medlem av folketrygden får garantipensjon uten hensyn til trygdetid.

Videre er det et vilkår for rett til garantipensjon at det aktuelle medlemmet i folketrygden har minst 20 års samlet trygdetid.

Alderspensjon skal etter folketrygdloven § 20-12 levealderjusteres. Med dette menes at pensjonen skal justeres i forhold til det som er befolkningens forventede levealder på det tidspunktet det tas ut pensjon. Alderspensjonen skal i tillegg være nøytral i forhold til uttaksalder. Det vil si at den forventede nåverdien av den enkeltes samlede pensjonsutbetalinger skal være uavhengige av uttaksalder. Levealderjustering og nøytral uttak gjennomføres ved hjelp av delingstall, disse fastsettes endelig det året det aktuelle årskullet fyller 61 år. Nærmere regler om fastsettelse av delingstall er hjemlet i folketrygdloven § 20-13. Menn og kvinner har felles delingstall.

En person kan ifølge folketrygdloven § 20-20, tidligst ta ut alderspensjon ved fylte 62 år. Det kreves at vilkårene i § 20-15 er oppfylt for å kunne ta ut pensjon før fylte 67 år. Alderspensjonen kan tas ut helt eller delvis. Den kan graderes med 20, 40, 50, 60, 80 eller 100 %. Uttaksgraden kan endres når det har gått et år fra uttakstidspunktet.

Pensjonsbeholdningen skal etter folketrygdloven § 20-18 årlig reguleres i samsvar med lønnsveksten. Pensjoner som er under utbetaling skal reguleres i samsvar med lønnsveksten og fratrekkes 0,75 %. Satsene for garantipensjon reguleres i samsvar med lønnsveksten og justeres deretter for effekten av levealderjusteringer for 67- åringer i reguleringsåret.

Send oss en forespørsel

Call Now Button