Utlendingsrett

Utlendingsrettsfeltet er et av våre kjerneområder. Vi har lang og bred kompetanse innen saksfeltet og arbeider med saker innen asyl- og flyktningrett, oppholdstillatelser, utvisning, besøksvisum (Schengenvisum) og søknader om norsk statsborgerskap. Videre har vi også kompetanse innenfor EØS- oppholdsrett.

Våre ansatte har gode kunnskaper om utlendingsloven og hvorledes den praktiseres, samt at vi innehar bred landkunnskap.

Vi bistår både personer som ønsker opphold i Norge, familiemedlemmer til utenlandske borgere som ønsker opphold og næringslivsklienter som ønsker å rekruttere utenlandsk arbeidskraft.

I noen sakstyper vil en ha krav på fri rettshjelp. Dette gjelder i saker hvor det er gitt avslag på søknad om beskyttelse, der det er fattet vedtak om tilbakekall av en oppholdstillatelse eller norsk statsborgerskap samt i saker hvor det vurderes utvisning på grunn av brudd på utlendingsloven eller straffeloven.

Vi anbefaler at du så tidlig som mulig i prosessen tar kontakt med advokat, slik at vi har muligheten til å veilede deg eller den du har engasjert deg på vegne av.

Visum

Som hovedregel må alle utlendinger som kommer til Norge ha visum. Dette følger av utlendingsloven § 9. Visumplikten gjelder ikke for personer som søker asyl i Norge eller er vernet mot utsendelse, eller for utlendinger som har oppholdstillatelse i et Schengenland.

Den som søker om visum har etter utlendingsloven § 10 en rett til å få visum til Norge, dersom den oppfyller vilkårene for å få dette.

Vilkårene for visum er følgende:

  • Søker må ha et gyldig reisedokument.
  • Søkeren må bevise formålet med oppholdet i Norge og ha tilstrekkelige økonomiske midler til det.
  • Søkeren må ikke være innmeldt i Schengen Informasjonssystem (SIS)
  • Søkeren må ikke kunne ansees å være en trussel mot Norges sikkerhet eller ro og orden i landet.

I enkelte situasjoner kan det gjøres unntak fra retten til visum. Dette gjelder i de situasjonene hvor det foreligger innvandringsregulerende hensyn som taler imot at visum gis, eller at det foreligger omstendigheter som ville ha gitt grunn til å nekte adgang til Norge etter andre bestemmelser i loven. Det kan imidlertid gis visum i spesielle tilfeller, dersom dette er nødvendig av humanitære grunner.

Familieinnvandring

Den som søker om opphold på bakgrunn av familiegjenforening som ektefelle, har etter utlendingsloven § 40 rett til opphold i Norge dersom vilkårene for dette er oppfylt. Referansepersonen, den personen som søkeren skal gifte seg med eller er gift med og som bor i Norge, må være:

  • norsk eller nordisk statsborger,
  • eller utlending med permanent oppholdstillatelse, eller
  • utlending som har eller får opphold i Norge med en oppholdstillatelse som kan danne grunnlag for permanent opphold, eller
  • utlending som har opphold på bakgrunn av en massefluktsituasjon.

Det er som hovedregel et vilkår om at ektefellene skal bo sammen i Norge. Det gis ikke opphold dersom det er mest sannsynlig at ekteskapet ble inngått for å etablere grunnlag for opphold i Norge (pro-forma ekteskap).

Etter § 41 har også samboere rett til å få oppholdstillatelse dersom de har levd i et fast og etablert samboerforhold i minst to år før og ønsker å fortsette samlivet.

Barn under 18 år uten ektefelle har etter § 42 rett til å få oppholdstillatelse når begge foreldrene har eller får oppholdstillatelse.

Arbeidsinnvandring

Det kan gis oppholdstillatelse til arbeidstaker for å utføre arbeid for en arbeidsgiver i Norge. I utlendingsloven § 23 stilles det følgende krav:

  • Søkeren må være fylt 18 år.
  • Lønns- og arbeidsvilkår kan ikke være dårligere enn det tilsvarende norske arbeidstakere får.
  • Søkeren må være omfattet av en kvote eller at det ikke er mulig å få dekket stillingen med en norsk arbeidstaker eller en fra EØS- eller EFTA-området.
  • Det må foreligge et konkret tilbud om arbeid. Det må dreie seg om heltidsarbeid for en arbeidsgiver.

Tilsvarende regler som for arbeidstakere, gjelder for tjenesteytere og selvstendige oppdragstakere etter § 25. Selvstendige næringsdrivende kan få oppholdstillatelse dersom de kan godtgjøre at det er økonomisk grunnlag for driften.

Etter § 26 gis det oppholdstillatelse også for studier, samt vitenskapelig, religiøs eller kulturell aktivitet.

Asyl

Norge har gjennom sin tilslutning til flyktningkonvensjonen en internasjonal forpliktelse til å gi asyl til utlendinger som er forfulgte i sitt hjemland. Dersom en anerkjennes som flyktning i Norge, får den rett til oppholdstillatelse.

Adgangen til å få asyl følger av utlendingsloven § 28. Det helt grunnleggende er at søknaden om asyl må inngis i Norge eller på norsk grense.

Det er to forskjellige muligheter til å få asyl i Norge. Den ene muligheten er etter kriteriene som stilles i flyktningkonvensjonen, der kreves det at den som søker har:

  • En velbegrunnet frykt for forfølgelse i sitt hjemland.
  • Forfølgelsen må være på grunn av et forhold som er bestemt i flyktningkonvensjonen, ofte omtalt som konvensjonsgrunn. Konvensjonsgrunnene er også listet opp i § 28 første ledd bokstav a: etnisitet, avstamming, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller politisk oppfatning.
  • En må enten være ute av stand til, eller på grunn av slik frykt være uvillig til å påberope seg myndighetenes beskyttelse.

Den andre muligheten følger av utlendingsloven § 28 bokstav b, som bygger på vår forpliktelse etter EMK Art. 3. Denne fastslår at ingen kan returneres dersom man står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling ved retur.

Det gis ikke asyl til personer som mest sannsynlig søker asyl i Norge for å unngå en legitim straffeforfølgning for en forbrytelse som er forbudt etter norsk lov. Likeledes kreves det at det ikke er mulig for søkeren å søke beskyttelse i en annen del av hjemlandet (internflukt).

Opphold på humanitært grunnlag

Dersom det ikke skulle være grunnlag for å inngi asyl i Norge, kan forvaltningen etter utlendingsloven § 38 gi opphold på humanitært grunnlag. Det kreves at det enten foreligger en særlig tilknytning til Norge eller sterke menneskelige hensyn som tilsier at det bør gis opphold. I saker som omhandler barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Når forvaltningen vurderer om det foreligger særlig tilknytning til riket i en sak, legges det vekt på mange forskjellige momenter som for eksempel: om søker har familiemedlemmer i Norge, tiden søker har oppholdt seg i landet, om det er etablert omgangskrets, i hvilken grad har søker gjort forsøk på integrering, tilknytningen til hjemlandet og om søker har familie i hjemlandet.

Sterke menneskelige hensyn betyr at det foreligger særtilfeller i en sak som i seg selv danner grunnlag for oppholdstillatelse i Norge, selv om vilkårene etter andre bestemmelser om oppholdstillatelse ikke er oppfylt. Utlendingsloven § 38 annet ledd lister opp noen forhold som utgjør sterke menneskelige hensyn, men listen er ikke ansett for å være uttømmende.

Ved avgjørelsen av om det bør gis opphold på humanitært grunnlag kan forvaltningen etter § 38 fjerde ledd legge vekt på innvandringsregulerende hensyn, som ofte kan tale imot oppholdstillatelse.

Utvisning

Ifølge utlendingsloven § 73 gjelder det et absolutt vern mot utsendelse i de tilfellene hvor personen myndighetene ønsker å utsende, risikerer å havne i en situasjon som kan gi grunnlag for asyl.

Utlendinger kan i visse tilfeller ved brudd på loven utvises fra Norge. Dette kan være utlendinger uten oppholdstillatelse, med midlertidig oppholdstillatelse eller med permanent oppholdstillatelse. Det stilles strenge krav til utvisning. Grunnlaget for dette finnes henholdsvis i utlendingsloven §§ 66, 67 og 68. Kriteriet er grovt sett slik at jo større tilknytning utlendingen har, jo mer skal det til for å utvise.

For utlendinger uten oppholdstillatelse kreves det etter § 66 blant annet at de grovt eller gjentatte ganger har gitt vesentlig uriktige eller åpenbart uriktige opplysninger i en sak etter utlendingsloven, eller har unndratt seg gjennomføring av vedtak. Tilsvarende kan utlendinger uten oppholdstillatelse, utvises for brudd på straffeloven.

For utlendinger med midlertidig (§ 67) eller permanent (§ 68) oppholdstillatelse skal det mer alvorlige forbrytelser til, for at de kan danne grunnlag for utvisning.

Selv om det skulle være grunnlag for utvisning, kreves det etter utlendingsloven § 70 at utvisningen i seg selv må fremstå som forholdsmessig etter at alle sider av saken er tatt i betraktning. Dersom vedtaket berører barn, skal det som er til barnets beste være et grunnleggende hensyn.

EU/EØS-borgere kan også etter utlendingsloven § 122 utvises fra Norge. For utvisning kreves det at hensynet til offentlig orden og sikkerhet tilsier dette, og at det foreligger forhold ved personen som utgjør en alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn.

Straff

Det kan etter utlendingsloven § 108 idømmes straff for brudd på utlendingsloven. Likeledes kan det etter § 106 brukes tvangsmidler som pågripelse og fengsling, dersom utlendingen ikke samarbeider om å klarlegge sin identitet eller oppgir falsk identitet. Tvangsmidler kan også brukes om utlendingen forsøker å unndra seg iverksettelse av vedtak som forplikter at utlendingen forlater Norge etter utlendingsloven.

Arbeidsavklaringspenger

Etter folketrygdloven § 11-1 er formålet med arbeidsavklaringspenger å sikre den som søker en inntekt mens vedkommende får oppfølgning med sikte på å skaffe seg arbeid eller beholde arbeid. Sammen med dette kan det også omfatte aktiv behandling eller deltakelse på arbeidsrettede tiltak som kurs og lignende.

For å få rett til arbeidsavklaringspenger kreves det at man oppfyller fem grunnleggende vilkår. Det første vilkåret er minst tre års medlemskap i folketrygden etter § 11-2. For det andre stilles det krav om at søkeren oppholder seg i Norge, jf. § 11-3. Det gjelder et unntak fra dette dersom det dreier seg om et opphold i utlandet for medisinsk behandling eller arbeidstiltak. Det tredje vilkåret er kravet til alder. Medlemmet av folketrygden må være over 18 år for å få rett til arbeidsavklaringspenger.

Det fjerde vilkåret handler om nedsatt arbeidsevne. For å få rett til arbeidsavklaringspenger, må arbeidsevnen være nedsatt som følge av sykdom, skade eller lyte etter folketrygdloven § 11-5. Med sykdom menes enhver sykdom som varig nedsetter arbeidstakers evne til å arbeide. Med skade menes enhver skade som arbeidstaker har pådratt på arbeidsplassen og som varig setter ned arbeidsevnen. Med lyte menes medfødte helsemessige utfordringer. Det femte og siste vilkåret er at det er nødvendig med bistand for skaffe seg eller beholde arbeid, jf. § 11-6. Det vil si at arbeidsavklaringspenger er behovsprøvd ettersom arbeidstaker som søker, må ha behov for aktiv behandling eller arbeidsrettede tiltak.

Ved siden av de fem vilkårene som stilles for å få innvilget arbeidsavklaringspenger, har også en meldeplikt etter § 11-7. I denne forbindelse kreves det at arbeidstaker melder inn til NAV hver 14. dag om sin situasjon og de forhold som er av betydning for vedkommendes sak. Det kan gis fritak fra denne meldeplikten i tilfeller hvor det er unødig tyngende for arbeidstaker å overholde meldeplikten. Retten til arbeidsavklaringspenger faller bort dersom arbeidstaker unnlater å melde seg.

Arbeidstakeren må i tillegg bidra aktivt i prosessen med å komme i arbeid, etter § 11-8. Det innebærer at arbeidstakeren plikter å møte opp på de aktiviteter som er lagt opp for å få vedkommende i arbeid igjen. Ifølge § 11-9 er konsekvensen bortfall av arbeidsavklaringspenger, dersom en arbeidstaker ikke deltar på fastsatte aktiviteter.

NAV skal etter § 11-11 sørge for å gi arbeidstakere nødvendig oppfølging. Ved innvilgelse av arbeidsavklaringspenger skal det avtales tidspunkter for oppfølgingssamtaler med NAV. Under oppfølgningen skal det også vurderes om vilkårene til arbeidsavklaringspenger fortsatt er til stede.

Arbeidsavklaringspengenes varighet skal fastsettes ut ifra en konkret vurdering av den enkeltes behov for bistand. Det skal videre utarbeides en plan for hvordan personen skal komme i arbeid. Ifølge forskriften gis det som hovedregel arbeidsavklaringspenger for ett år av gangen. Etter folketrygdloven § 11-10 kan arbeidsavklaringspenger gis for inntil fire år. Ytelsen kan kun i særlige tilfeller forlenges utover dette. Dette er hvis det foreligger spesiell sykdom, skade eller lyte som krever særlig lang behandling eller oppfølging. Etter § 11-14 kan det gis arbeidsavklaringspenger i tre måneder under ventetiden på arbeid. Bestemmelsen gjelder i situasjonen når en arbeidstakeren er blitt i stand til å skaffe og utføre arbeid etter endt behandling, men ennå ikke har arbeid.

Grunnlaget for beregning av arbeidsavklaringspenger er den inntekten arbeidstaker hadde før vedkommendes arbeidsevne ble nedsatt med minst halvparten. Alternativt kan det fastsettes ut ifra den gjennomsnittlige arbeidsinntekten de siste tre årene. Det er pensjonsgivende inntekt opp til 6 ganger folketrygdens grunnbeløp som utgjør dette grunnlaget. Når det gjelder størrelsen på arbeidsavklaringspengene gis det 66 % av beregningsgrunnlaget for arbeidsavklaringspenger. Minste årlige ytelse som kan gis er to ganger folketrygdens grunnbeløp. Dersom et medlem får sin arbeidsevne nedsatt før fylte 26 år er minstesummen på 2,44 ganger folketrygdens grunnbeløp. I denne forbindelse må kravet settes frem før vedkommende fyller 36 år.

Etter § 11-13 gis det arbeidsavklaringspenger fra den dato det er fremsatt krav om det. Utbetalingen skjer etterskuddsvis.

Dersom medlemmet i folketrygden har tapt hele sin arbeidsevne, gis det arbeidsavklaringspenger ut ifra hele beregningsgrunnlaget etter § 11-18. Dersom det dreier seg om en delvis nedsettelse av arbeidsevnen skal det utbetales arbeidsavklaringspenger som tilsvarer dette. Her stilles det krav om at arbeidsevnen må være redusert med minst 40 % for at en skal kunne få krav på reduserte arbeidsavklaringspenger. Dersom arbeidstaker får ytelser fra arbeidsgiver ansees ikke hele arbeidsevnen for være nedsatt, etter § 11-19, vedkommendes arbeidsavklaringspenger kan som følge av dette reduseres.

Det kan også gis tilleggsstønader. Disse har som formål å kompensere for bestemte utgifter ved arbeidsrettede tiltak. For å få tilleggsstønader må man etter § 11-4, være mellom 16 og 67 år. Ifølge § 11-16 kan det gis tilleggsstønader til materiell som bøker, reiseutgifter, flytteutgifter, barnetilsyn og bolig.

Forretningsjus

Arbeidsrett Bygg- og entrepriserett Fast eiendom Firmaetablering Konkurssaker Kontraktsrett Selskapsoppløsning Severing- og sjenkebevilning Skattesaker Utdanningsrett Forsikringsrett Selskapsrett

Send oss en forespørsel

Call Now Button