Lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern av 17. juni 2005 nr. 62 (arbeidsmiljøloven, forkortet aml.), er den sentrale loven i når det gjelder arbeidsforhold. Loven avløste den tidligere loven om arbeidervern og arbeidsmiljø fra 1977.
Den nye arbeidsmiljøloven ble vedtatt etter en lang og sterk politisk strid om en rekke regler og rettigheter, blant annet ang. midlertidig ansettelser. Loven har også en rekke regler som er sterkt påvirket av EU og det europeiske arbeidsmarkedet, bl.a. regler om diskriminering på arbeidsplassen.
Formålet med arbeidsmiljøloven følger av arbeidsmiljøloven § 1-1:
- å sikre et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon, som gir full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger, og med en velferdsmessig standard som til enhver tid er i samsvar med den teknologiske og sosiale utvikling i samfunnet,
- å sikre trygge ansettelsesforhold og likebehandling i arbeidslivet,
- å legge til rette for tilpasninger i arbeidsforholdet knyttet til den enkelte arbeidstakers forutsetninger og livssituasjon,
- å gi grunnlag for at arbeidsgiver og arbeidstakerne i virksomhetene selv kan ivareta og utvikle sitt arbeidsmiljø i samarbeid med arbeidslivets parter og med nødvendig veiledning og kontroll fra offentlig myndighet,
- å bidra til et inkluderende arbeidsliv».
Det følger av arbeidsmiljøloven (§ 1-9) at loven ikke kan fravikes ved avtale til ugunst for arbeidstaker med mindre det er særskilt fastsatt.
Arbeidsmiljøloven gjelder for alle arbeidstaker, både i offentlige og privat sektor. Alle som utfører arbeid i en annens tjeneste er å regne som en arbeidstaker, jf. arbeidsmiljøloven § 1-8 første ledd. Oppdragstakere, selvstendig næringsdrivende, personer med tillitsverv mv. regnes ikke som arbeidstakere. For å vurdere om en person skal anses som arbeidstaker etter arbeidsmiljøloven, må det foretas en helhetsvurdering av avtaleforholdet.
Dessuten er hovedregelen at alle virksomheter som sysselsetter arbeidstakere er omfattet av loven. Det kreves imidlertid at virksomheten kan betegnes som en ordnet bedrift. Hvorvidt dette er tilfellet beror på virksomhetens varighet og betydning, men rent tilfeldige, løse og forbigående arbeidsforhold vil ikke kunne regnes som en virksomhet.
For arbeidstakere som er ansatt i staten, er hovedloven lov om statens tjenestemenn m.m. av 4. mars 1983 nr. 3 (tjenestemannsloven). På områder hvor tjenestemannsloven ikke har særlige regler, gjelder likevel arbeidsmiljøloven.
Ved siden av arbeidsmiljøloven er flere andre lover viktig for arbeidsforhold, bl.a. folketrygdloven, ferieloven, lov om lønnsplikt under permittering m.m.
