1.1 Samtykke
For de frivillige innleggelsene i institusjon, kreves det samtykke. Dette står uttrykkelig i står uttrykkelig i phvl. § 2-1.
Dersom pasienten er over 16 år samtykker han/henne selv, jf. pasient- og brukerrettighetsloven.
Pasienten må imidlertid ha samtykkekompetanse. Å mangle samtykkekompetanse innebærer at han eller hun mangler forståelse for nødvendigheten av tiltaket og hva tiltaket innebærer.
Samtykkekompetansen kan bortfalle dersom pasienten på grunn av psykiske lidelser «åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter». I disse tilfeller må innleggelse skje etter lovens kap. 3 (tvangsinnleggelse).
Gyldig samtykke forutsetter også at det er gitt informasjon om helsetilstand/behandling. Det heter gjerne at det må foreligge et informert samtykke. Pasienten skal vite hvor syk han er, hvordan sykdom videre vil utvikle seg om han får behandling eller ikke får behandling, hva behandlingen gå ut på, mulige bivirkninger av behandling og utsiktene fremover.
Når det gjelder samtykkets form kan dette gjøres uttrykkelig eller stilltiende.
1.2 Hva innebærer at det er etablert frivillig?
Der det etablert frivillig psykisk helsevern i institusjon innebærer dette at pasienten når som helst kan forlate institusjon – uten begrunnelse. Pasienten kan bare holdes tilbake om det er en «nødrettslignende» tilstand, eller der det er grunnlag for et såkalt «konverteringsvedtak» – overføring til tvunget psykisk helsevern.
Det er også mulig at pasienten har samtykket til at institusjonen holder han tilbake dersom han forsøker å forlate (tilbakeholdsrett). Det er imidlertid viktig å huske at også dette samtykket kan tilbakekalles.
Selv om det er tale om en frivillig innleggelse, må pasienten – så lenge han / hun er i institusjon – finne seg i tvang etter lovens kap. 4. Pasienten må likevel ikke finne seg i tvangsbehandling. Tvangsbehandling (med eksempelvis medisiner) krever særskilt vedtak. Les mer om dette her (hyperlink)
1.3 Frivillig innleggelse av barn?
Dersom barnet er under 16 år kreves det samtykke fra foreldre(eller den med foreldreansvar),. Det kreves også samtykke fra foreldre for barn mellom 16 og18 år dersom de mangler samtykkekompetanse.
Når det kreves samtykke fra foreldre, er utgangspunktet at begge foreldre må samtykke så lenge det er felles foreldreansvar. I noen tilfeller er det likevel tilstrekkelig at en av foreldrene samtykker. Dette gjelder bl.a. dersom høyt kvalifisert helsepersonell mener behandling er nødvendig for at barnet ikke skal skade seg selv.
Dersom ingen av foreldrene samtykker, kan Fylkesnemnda – der det er tale om spesielt hjelpetrengende barn – treffe vedtak om innleggelse, jf. barnevernloven § 4-11.
Barnets samtykket er ikke nødvendig. Dette til forskjell fra eks. barnevernsloven § 4-26 og helse og omsorgstjenesteloven § 10-4, hvor barnet må samtykke.
Det er viktig å merke seg at barnet likevel har lovbestemt rett til å si sin mening etter fylte 12år. Dersom barnet er over 12 år og ikke samtykker i det foreldrene vil skal kontrollkommisjonen avgjøre om innleggelse skal gjennomføres.
1.4 Rettigheter – frivillig innlagt pasient:
Rett til informasjon:
Når du er frivillig pasient har institusjonen har plikt til å informere deg om dine rettigheter.
De som har fylt 16 år kan selv bestemme over din egen helse, mens foresatte bestemmer for barn under 16 år. Dersom barnet er fylt 12 år må imidlertid barnet være enig i behandlingen, ellers må saken bringes inn for kontrollkommisjonen ved institusjonen som står for behandlingen. Pasienter skal få informasjon om helsetilstand, og hva som kan gjøres for å bedre den. Det skal også informeres om mulig risiko og bivirkninger, eller om skade som har oppstått under behandling. Pasienten har rett til å medvirke til behandling, dvs være med på å velge mellom de undersøkelses- og behandlingsmetoder som er aktuelle.
Rett til aktivitet, besøk m.m.
Det må være noen husregler, men innenfor disse skal pasientene få delta i institusjonens daglige liv, holde på med dine private interesser og hobbyer, få aktivitetstilbud osv, dersom ikke annet avtales mellom pasient og institusjon. Det skal også tas hensyn til pasientenes livssyn og kulturelle bakgrunn.
Ingen frivillige pasienter kan undersøkes eller behandles mot sin vilje så lenge de er frivillig pasient.
Pasientene skal kunne få besøk, bruke telefonen og få brev og pakker. Posten skal ikke åpnes eller kontrolleres.
Rett til innsyn i journal
Pasienten har rett til å se journalen sin. Dette kan nektes bare hvis det er skadelig for han/hun eller andre at pasienten får vite noe som står i journalen. I så fall skal pasienten få en advokat som leser journalen.
Pasienten bestemmer selv hvem som er de nærmeste pårørende. Hvis pasienten ikke sier hvem som står
nærmest, vil helsetjenesten velge den som har mest varig og løpende kontakt med pasienten: typisk ektefelle/partner/samboer eller foreldre eller barn
Taushetsplikt:
Helsepersonell har taushetsplikt, så de kan ikke si noe om den enkelte pasients sykdom eller behandling til andre uten at de får tillatelse til det av pasienten. Pasienten (dersom over 16 år) styrer som regel taushetsplikten, både når det gjelder informasjon som skal til pårørende og informasjon om skal til andre som bidrar til å planlegge din helsesituasjon.
Taushetsplikten gjelder ikke generell informasjon til pårørende om sykdom, sykdomsforløp, behandlingsmetoder eller sykehusets virksomhet. Helsepersonell skal informere hverandre når det er nødvendig for å gi en pasient helsehjelp. Det skal ikke fortelles mer enn hva som er nødvendig.
1.5 Bruk av tvang ovenfor frivillig innlagte
Sykehuset kan be pasienten om skriftlig samtykke for innleggelse (inntil 3 uker) under reglene om tvungent psykisk helsevern. Det skal skrives et vedtak om saken med begrunnelse, slik at begrunnelsen og tiltakene kan sjekkes i ettertid, eller ved en eventuell klage. Så langt som mulig skal pasienten selv bestemme sin egen situasjon.
Det kan f.eks brukes skjerming, innlåsing eller spesiallagde klær. Det skal treffe særskilte vedtak om dette.
Ved mistanke om at pasient har rusmidler eller noe farlig på seg eller inne på rommet, kan han eller hun bli kroppsvisitert (ikke i kroppens hulrom), og værelset kan undersøkes. Farlige ting kan beslaglegges og kastes, men ikke før en eventuell klage til kontrollkommisjonen er avgjort. Pasienten kan bli bedt om å samtykke til å avgi urinprøve, eller det kan besluttes at han eller hun skal avgi urinprøve.
1.6 Frivillig innleggelse med vilkår om tilbakeholdelse
Denne typen innleggelse ligner på en måte på et slags kontraktsforhold mellom pasient og institusjon v/ den faglig ansvarlige. Innebærer at pasienten samtykker til at han eller hun holdes tilbake (såkalt «retensjon») i institusjon for inntil 3 uker. Det kan avtales en kortere periode.
Bakgrunnen for at det er mulig for en slik innleggelse er at det kan være viktig for å bl.a. holde tilbake suicidale pasienter. Frivillig innleggelse med vilkår om tilbakeholdelse brukes også i forhold til pasienter med kombinert psykisk lidelse og rusmiddelavhengighet, da det er ønske å sikre kontinuitet i behandlingen.
Ved slike innleggelser er det et krav om at pasienten må samtykke i slikt vilkår. Det stilles de samme kravene til samtykke (samtykkekompetanse osv.) her som ellers. Samtykket skal være skriftlig og undertegnes av pasienten, evt. foreldre, og faglig ansvarlig.
1.7 Forbudet mot overføring fra frivillig til tvungent helsevern
Så lenge pasienten er frivillig pasient kan han/ hun i utgangspunktet ikke bli overført til tvungent psykisk helsevern.
Unntak kan gjøres dersom pasienten vil skrive seg ut og anses å utgjøre nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse. For at det skal være tale om slik fare, må faren ikke være helt forbigående (som f.eks. der det er tale om en dag eller to) – i disse tilfeller vil man heller holde pasienten tilbake på nødrettsgrunnlag.
Det er verdt å merke seg at loven ble endret 2006, og at konverteringsforbudet var strengere før. I dag er konverteringsforbudet uthult i praksis.
