Erstatning

Erstatningsrett handler om å få økonomisk kompensasjon for tap eller skade som en skadevolder påfører skadelidende. Det gis først og fremst erstatning for økonomiske tap, men også for tap som er av ikke-økonomisk karakter kan gis.

Vi gir advokatbistand og rådgivning i alle typer problemstillinger innenfor erstatningsrett. I den forbindelse kan vi hjelpe med å fremsette erstatningskrav, imøtegå krav fra den annen part samt bistå i å ta rettslige skritt i en erstatningssak.

Utgangspunktet i erstatningsretten er at erstatningssummen skal sette skadelidte i samme økonomiske stilling som før skaden oppstod. Det vil si at erstatningen ikke bare vil måtte dekke skaden i seg selv, men eventuelle tap som følge av at skaden oppstod. Utmålingen av erstatningen vil reflektere dette.

Etter norsk erstatningsrett må fire grunnvilkår være oppfylt for å kunne kreve erstatning:

  1. Den skadelidte handlingen må ha påført skadelidte et økonomisk tap.
  2. Det må være en direkte årsakssammenheng mellom handling og skade.
  3. Skaden må være en påregnelig følge.
  4. Skadevolder må ha foretatt en ansvarsbetingende handling eller det må foreligge ansvarsgrunnlag.

Økonomisk tap

Hensynet bak erstatningsreglene er å sette skadelidte i samme økonomiske stilling som tiden før skaden inntraff. Det er med andre ord kompensasjonshensynet som er det mest grunnleggende i erstatningsretten. Resultatet av dette er at det er i utgangspunktet bare det tallfestede økonomiske tapet som dekkes.

Bevisbyrden for omfanget av det økonomiske tapet er det skadelidte som har. Samtidig har skadelidte et selvstendig ansvar til å begrense skaden så vidt det er mulig.

Årsakssammenheng mellom handling og skade

Det må foreligge en direkte årsakssammenheng mellom den skadevoldende handling og den skaden som har oppstått for å kunne påberope et erstatningskrav.

I denne sammenheng er det avgjørende å bevise årsakssammenhengen. Det kreves at det må foreligge sannsynlighetsovervekt for at kravet til årsakssammenheng er oppfylt. I dette ligger det at det må være mer sannsynlig enn usannsynlig at den skadevoldende handlingen har medført den foreliggende skaden.

Det kan være at det er en enkelt skadevoldende handling som har medført skaden, eller det kan tenkes at det er flere årsaker som har virket sammen. Likeledes kan det ha vært to årsaker som har virket etter hverandre i tid. Kort fortalt må handlingen som ble begått ha vært en betingelse for skaden. Den må være så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den.

Påregnelighet

Vilkåret om påregnelighet dreier seg om at skaden må være mulig å forutse for skadevolder da vedkommende utførte den skadevoldende handlingen. Det betyr at upåregnlige skader, som skadevolder ikke kunne ha regnet med da han utførte handlingen, faller utenfor ansvar.

Det vil ofte være grunn til å unnta skadevolder fra ansvar hvis skaden skyldes et hendelsesforløp som utviklet seg helt ekstraordinært på uventet måte. Tanken er at skadevolder på det tidspunktet den skadevoldende handlingen ble begått til en viss grad må være klar over at den handlingen som foretas, er forbundet med en fare og kan få det resultatet den fikk.

Ansvarsgrunnlag

Ansvarsgrunnlaget er erstatningsvilkåret som knytter seg direkte til hjemmelen for å gi erstatning. Dette kan være gitt i lov eller følge av rettspraksis. Uten et ansvarsgrunnlag kan det ikke tilkjennes noen erstatning.

Blant de forskjellige ansvarsgrunnlagene finner vi det ulovfestede skyldansvaret og det ulovfestede objektive erstatningsansvaret. Av lovfestede ansvarsgrunnlag finner vi blant annet reglene om produktansvaret, arbeidsgiveransvaret og foreldres erstatningsansvar for deres barns handlinger. Disse ansvarsgrunnlagene utdypes nærmere i egne underpunkter.

Skyldansvaret

Hovedregelen i norsk rett er det såkalte skyldansvaret også omtalt som «culpaansvaret». Dette ansvarsgrunnlaget som følger av rettspraksis og anvendes dersom det ikke finnes noen andre mer spesifikke ansvarsgrunnlag på det aktuelle livsområdet.

Hovedkriteriet som ligger til grunn for skyldansvaret, er om skadevolder har opptrådt forsettlig eller uaktsomt med tanke på selve skadeforvoldelsen. I erstatningsretten går forsett ut på om at skadevolder har handlet bevisst med tanke på å volde en skade. Når det gjelder uaktsomhet skilles det mellom simpel og grov uaktsomhet. Simpel uaktsomhet innebærer at den som handler er klar over eller burde innse at handlingen innebar en risiko. Grov uaktsomhet foreligger når handlingen er preget av likegyldighet eller er særdeles klanderverdighet, og skadevolder er sterkt å bebreide for sin mangel på aktsomhet.

For å avgjøre om skadevolder har handlet uaktsomt beror det på en totalvurdering av en rekke momenter, som blant annet:

  • har skadevolder handlet annerledes enn det som kan forventes av en alminnelig person i samme situasjon?
  • har skadevolder brutt normer gitt ved lov eller forskrift?
  • hvor stor skadeevne eller skaderisiko hadde skadevolder?
  • hvilke handlingsalternativer hadde skadevolder?
  • kunne skadevolder ha gjennomført forebyggende tiltak?
  • var skadeevnen synbar og påregnelig?

 

Selv om disse momentene skulle gi utslag i at skadevolder stort sett handlet på en forsvarlig måte kan domstolene sensurere handlemåten som etter forholdene ikke er tilstrekkelig nok. Det kan også legges opp en objektiv aktsomhetsstandard om hvorledes en vanlig fornuftig person ville ha oppført seg i samme situasjon. I visse tilfeller kan skadevolder være bundet av en handlingsplikt, hvor unnlatelse fra denne direkte fører til erstatningsansvar.

Ulovfestet objektivt ansvar

Objektiv ansvar er et ansvarsgrunnlag som retter seg direkte mot virksomheten som har risiko for relativt store skader. Skaden må fra skadevolders side fremstå som en risiko ved virksomheten. Det innebærer at det kan pålegges erstatningsansvar selv når man ikke kan påvise subjektiv hos virksomheten. Synspunktet er at virksomheten er nærmest til å bære risikoen for skadeevnen til egen virksomhet selv om ingen eller noen ved bedriften kan bebreides for skadene.

Rettspraksis har trukket opp tre grunnleggende vilkår, som må være oppfylt for å bli pålagt virksomhetsansvar. Virksomheten må i seg selv utgjøre en typisk, stadig og ekstraordinær farerisiko, og skaden må skyldes den typiske, stadige og ekstraordinære risikoen. I dette ligger det:

  • Typisk: skaden må være en typisk og nærliggende (påregnelig) følge av det virksomheten holder på med til daglig.
  • Stadig: risikoen for skade må til stadighet være til stede, eller opptre med jevne mellomrom. Det må være høy skadefrekvens.
  • Ekstraordinær: virksomheten i seg selv må utgjøre et ekstraordinært fareelement, det vil si mer enn det man kan forvente å oppleve i dagliglivet.

 

Det kan i tillegg ses hen til andre momenter i denne vurderingen, som blant annet om skadevolder kunne unngå skaden som oppstod med relativt enkle midler eller hvilke muligheter skadevolder har for å pulverisere ansvaret gjennom forsikring og liknende.

Produktansvaret

Dersom det er tale om skade som har oppstått som følge av bruk av et produkt kommer produktansvaret til anvendelse. Dette reguleres av produktansvarsloven.

Utgangspunktet er at det er produsenten som har risikoen for sikkerhetsmangler ved et produkt. Produsenten har ansvaret for at produktet ikke er farlig ved normal utnyttelse av det. Dette følger av lovens § 2-1.

Det er i loven et gjennomgående krav om at produkter som selges skal være ufarlige under vanlig bruk. § 2-3 regulerer hvilke skader som omfattes av loven. Det som omfattes er personskade og tingskade som har oppstått i forbindelse med privat bruk eller forbruk. Skade på produktet selv eller som et delprodukt, omfattes ikke av loven.

Ifølge produktansvarsloven kapittel 3 dekker produktansvaret også skade som oppstår på person ved inntak av legemidler. Kriteriene er stort sett de samme som for andre produkter, som er nærmere beskrevet i § 3-3.

Arbeidsgiveransvaret

Arbeidsgiveransvaret er lovfestet ansvar, som vi finner i skadeerstatningsloven (skl.) kapittel to. Det ansvarsgrunnlaget går ut på at arbeidsgiver blir objektivt ansvarlig for sine ansattes uaktsomhet selv om arbeidsgiver ikke kan bebreides for skaden. Bakgrunnen for dette er at arbeidsgiver er mer nærliggende til å erstatte skade for det arbeidstaker foretar seg, og en har større mulighet til å få dekket tapet sitt gjennom arbeidsgiver enn hos arbeidstaker.

Etter skl. § 2-1 må fire vilkår være oppfylt for å få erstatning fra arbeidsgiver for en skade voldt av arbeidstaker:

  1. Det må foreligge et formelt ansettelsesforhold. Selvstendig næringsdrivende eller representanter for disse rammes ikke.
  2. Arbeidstakeren må ha opptrådt forsettlig eller uaktsomt. Dette relateres til de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten.
  3. Skaden må være utført i tjenesten.
  4. Skaden må ha en naturlig sammenheng med den ansattes arbeidsoppgaver.

Barns ansvar

Etter skadeerstatningslovens regler kan barn til en viss grad bli erstatningsansvarlige for deres egne handlinger. I tillegg kan foreldrene bli erstatningsansvarlige dersom barnet selv ikke kan betale for skaden.

Barns erstatningsansvar reguleres av skl. § 1-1. Barn kan pliktes å erstatte skade som de volder forsettlig eller uaktsomt, sett i forhold til alder, utvikling, utvist adferd, økonomisk evne og forholdene ellers.

Foreldrene kan også bli erstatningsansvarlige for skade som voldes av deres barn. Etter skl. § 1-2 første ledd kan foreldre bli subjektivt erstatningsansvarlige og må erstatte hele skaden i tilfeller hvor det er en alvorlig mangel på tilsyn eller kontroll og foreldrene har ikke gjort nok for å hindre skade. Etter skl. § 1-2 annet ledd kan foreldre bli objektivt ansvarlige for de skader som voldes forsettlig eller uaktsomt av deres barn. Her er erstatningen begrenset med inntil kr 5000 per skadevoldende handling.

Send oss en forespørsel

Call Now Button