Familierett handler i det vesentligste om inngåelse av ekteskap, separasjon, skilsmisse og reglene om forholdet til barna. Som for eksempel regulerer familieretten ektefellers formuesforhold under ekteskapet og hvordan formuen skal deles ved ekteskapets oppløsning.
Vi bistår klienter med det juridiske i forbindelse med en ekteskapsinngåelse, som for eksempel opprettelse av ektepakt. Ved oppløsning av ekteskap bistår vi med fordeling av eiendeler og verdier.
Det kan innvilges fri rettshjelp i familierettssaker dersom man er innenfor inntekts- og formuesbegrensningen.
Inngåelse av ekteskap
Ekteskap er en ordnet samlivsform som etablerer rettigheter og plikter mellom ektefellene. Inngåelse av ekteskap medfører blant annet at ektefellene blir underlagt gjensidig underholdsplikt og formuesordning, slik at formuen likedeles med mindre særeie ikke er avtalt.
Personer både av samme og forskjellig kjønn kan inngå ekteskap i Norge. Inngåelse og oppløsning av ekteskap reguleres av ekteskapsloven av 1991 (El.)
De som ønsker å gifte seg må oppfylle både materielle og formelle vilkår for å kunne inngå et gyldig ekteskap etter ekteskapsloven. De materielle vilkår knytter seg til personene som vil inngå ekteskapet. De formelle vilkår knytter seg til formen ekteskapet skal bli inngått i.
Materielle vilkår for å inngå ekteskap
Innledningsvis stilles det i el. § 1a vilkår om at begge ektefellene må være over 18 år for å kunne gifte seg. Det er i midlertid mulig å inngå ekteskap før fylte 18 år hvis foreldre eller verge samtykker til dette og fylkesmannen gir sin tilslutning. I disse saker gir fylkesmannen bare tillatelse når det foreligger sterke grunner for å inngå ekteskap. Det bemerkes at det uansett ikke er mulig å gifte seg før en er fylt 16 år i norsk rett.
Videre må ekteskapet inngås av egen fri vilje og i fullstendig samtykke fra begge ektefellene. Det betyr at det ikke er tillatt å tvinge noen til å inngå ekteskap mot sin vilje. Den norske staten vil ikke anerkjenne et slikt ekteskap som er inngått under tvang.
Det er etter el. § 2 kun adgang til å inngå ekteskap med en person som er satt under verge, dersom vergen godtar dette. I tilfeller hvor vergen nekter, kan fylkesmannen gi tillatelse dersom det ikke foreligger noe rimelig grunn for nektelsen. Ifølge el. § 9 skal det foretas kontroll med at de blivende ektefellene ikke mangler rettslig handleevne på grunn alvorlige sinnslidelser eller alvorlig psykisk utviklingshemming. I de tilfellene hvor vigsleren, folkeregistermyndigheten eller norsk utenrikstjenestemann har mistanke om dette, må det fremlegges legeerklæring som viser at det ikke er mangel på rettslig handleevne.
Videre har ektefellene opplysnings- og veiledningsplikt om smittefarlig sykdom som kan overføres ved seksuell omgang. Det kreves etter el. § 5, at den som lidere av en slik smittefarlig sykdom må ha informert ektefellen om det ved inngåelse av ekteskap og har hatt en muntlig orientering av en lege om farene ved sykdommen.
Det stilles etter el. § 5a krav om at en utenlandsk statsborger må ha lovlig opphold for å inngå ekteskap i Norge.
Det er ikke tillat for personer som er i direkte slektskap i opp eller nedstigende linje å gifte seg med hverandre. Det samme gjelder søsken og halvsøsken.
En ektefelle som har vært gift før, må etter el. § 8 legge frem en attest som dokumenterer at det har vært foretatt skifte etter skilsmissen og at dette er gjennomført.
Formelle vilkår for å inngå ekteskap
Ekteskap inngås ved at brudeparet møter opp for en vigsler, etter el. § 11. Det kreves at begge brudefolkene og minst to vitner er tilstede under vigselen. Paret skal erklære at de ønsker å inngå ekteskap med hverandre. Det stilles ikke krav til hvor vigselen kan foretas.
Av el. § 12 fremkommer det hvem som kan være vigsler. I alminnelighet er det en prest i den norske kirke, enhver forstander i et registrert trossamfunn, samt notarius publicus. Sistnevnte vil som regel være tingrettsdommer eller byfogd. Videre kan en tjenestemann i utenrikstjenesten være vigsler. Det er også mulig for departementet å oppnevne en vigsler som har i oppgave å reise rundt å foreta vielser dersom det er upraktisk for alle de øvrige å gjøre det.
Prøving av ekteskapsvilkår og brudd
Før det er gjennomført vigsel stiller loven etter el. § 6 krav om at vilkårene for å inngå ekteskap skal prøves. Dette gjøres av folkeregisteret eller en norsk utenrikstjenestemann dersom ekteskapet ikke har vært inngått i Norge.
El. § 7 stiller krav til hva som kreves for å bevise at ekteskapsvilkårene er oppfylt.
Dersom det oppdages brudd på de formelle vilkårene for å inngå ekteskap, at reglene om vigsel og vigsler ikke er oppfylt, ansees ekteskapet for ikke å ha vært inngått etter el. § 16. Det samme gjelder om ekteskapet blir inngått uten gyldig prøvingsattest. Et ekteskap inngått under tvang er heller ikke gyldig, ifølge § 16 tredje ledd. Hver av partene kan reise sak for å kjent ekteskapet ugyldig. Det opplyses at det gis fri rettshjelp i slike saker. Videre er et ekteskap inngått med en eller begge parter uten rettslig handleevne, ugyldig.
Fylkesmannen kan etter el. § 16a reise sak om ekteskapets gyldighet for å få det oppløst, dersom det ikke oppfyller vilkårene for å inngå et ekteskap.
Ved brudd på de materielle vilkårene kan ektefellene hver for seg reise sak om å få oppløst ekteskapet. Dersom ingen av ektefellene gjør det, skal fylkesmannen gjøre dette. Det siste gjelder ikke hvis sterke grunner taler imot.
Rettsvirkninger ved å inngå ekteskap
Når man inngår ekteskap får dette visse rettsvirkninger. Dette begrenser seg i hovedsak til å gjelde økonomiske forhold.
Helt grunnleggende gjelder det en gjensidig underholdsplikt etter el. § 38. Det vil si at ektefellene har sammen ansvar for å de utgiftene og det arbeidet som kreves for det felles hushold og til dekning av andre felles behov, oppfostring av barn og hver av ektefellenes særlige behov. Plikten oppfylles i sin alminnelighet ved tilskudd av penger til å dekke løpende utgifter samt ved virksomhet i hjemmet eller på annen måte.
Ektefeller har etter el. § 39 gjensidig opplysningsplikt om økonomiske forhold overfor hverandre. Det vil si at de plikter å opplyse hverandre om sin økonomiske stilling.
Det følger av el. § 40 at en ektefelle kan som hovedregel ikke stifte gjeld med virkning for den andre ektefellen. I dette ligger det at en kan ikke bli ansvarlig for den andre ektefellens gjeld. Etter el. § 41 gjøres det et unntak fra denne regelen. Den ene ektefellen kan under samlivet ha mulighet til å inngå avtaler som også binder den andre ektefellen. Dette gjelder kun vanlige avtaler om det daglige hushold og oppfostring av barn, samt avtaler som dekker ektefellens nødvendige behov.
Oppløsning av ekteskap
Etter loven opphører et ekteskap ved skilsmisse. Dersom det bare er samlivet som opphører, dreier det seg om separasjon. Grovt sett er det er fire måter å gå frem på for å få skilsmisse:
- Etter separasjon
- Etter samlivsbrudd
- Direkte skilsmisse ved overgrep
- Direkte skilsmisse der ekteskapet er inngått i strid med el. §§ 3, 4
Separasjon
Separasjon medfører at samlivet opphører. Det eneste som skal til for å ta ut separasjon er etter el. § 20, at ektefellene finner ikke å kunne fortsette samlivet. En separasjon blir uten virkning dersom ektefellene gjenopptar samlivet igjen, men dette gjelder ikke dersom det bare er i en overgangsperiode eller er kortere besøk.
Etter el. § 29 er det som hovedregel fylkesmannen som avgjør at det gis separasjon. Dersom ektefellene har felles barn under 16 år er de etter el. § 26 pålagt å gå til mekling før separasjon gis av fylkesmannen eller at saken bringes inn for retten. Hensikten med mekling er å få til en felles ordning om den daglige omsorgen for barnet.
Skilsmisse
Hver av ektefellen kan kreve skilsmisse etter el. § 21 når de har vært separert i ett år. Virkningen av skilsmisse inntrer den dagen fylkesmannen gir bevilling til skilsmisse eller dom faller.
Ved skilsmisse etter samlivsbrudd kreves det at det må være ett reell samlivsbrudd. Etter el. § 22 må samlivet ha være brutt i minst to år for å gi skilsmisse etter denne regelen.
En ektefelle kan kreve skilsmisse uten forutgående separasjon i tilfeller hvor den ene ektefellen forsettlig skader eller forsøker å drepe eller utsette den andre ektefellen eller barna for alvorlig mishandling. Dette gjelder også reelle trusler om det samme. Hensikten bak dette er at en skal kunne komme seg bort ifra mishandlingen raskt. Søksmål om skilsmisse på dette grunnlag må reises innen seks måneder etter at ektefellen fikk kjennskap til handlingen, og senest innen to år etter at den fant sted.
Hver av ektefellene har etter el. § 24 rett til å kreve ekteskapet oppløst hvis det er inngått i strid med § 3 (forbud mot ekteskap i nær slekt) eller § 4 (bigami). Hensikten bak dette er at ekteskap som beskrevet i §§ 3 og 4 er ulovlig i Norge. Dersom ingen av ektefellene reiser sak om dette, skal fylkesmannen reise sak for domstolene.
Når skilsmisse er gjennomført medfører dette visse rettsvirkninger. Underholdsplikten og opplysningsplikten bortfaller. Ektefellenes arveretten faller også bort, samt retten til å sitte i uskifte.
Deling av formuen etter separasjon eller skilsmisse
Det kan oppstå en del konflikter ved oppløsning ekteskap, og deling av verdier og eiendeler etter skilsmissen er det stadiet som kan være mest konfliktbefengt.
Et viktig spørsmål er hvilket tidspunkt man skal legge til grunn når man deler verdiene og eiendelene i boet. Etter el. § 60 er dette tidspunktet da begjæring om skilsmisse eller separasjon kom inn til fylkesmannen eller slik stevning kom inn til retten. Verdier og eiendeler som er ervervet etter dette tidspunktet blir ikke gjenstand for deling.
En ektefelle kan kreve deling av ektefellens samlede formue som er felleseie etter el. § 57. Dette kan blant annet kreves når det er gitt bevilling eller avsagt dom for separasjon eller skilsmisse, eller det er gjort avtale ved ektepakt når deling skal skje.
Utgangspunktet ved delingen av formuen er at alle verdier som har blitt ervervet sammen etter inngåelse av ekteskapet, skal deles likt etter at det er gjort fradrag for gjeld. Dersom ektefellen har pådratt seg gjeld ved erverv eller påkostning av eiendeler som er felles, kan det kreves fullt fradrag for. Når det gjelder midler som holdes utenfor delingen eller midler som er særeie kan det bare gjøres fradrag for gjeld i den grad gjelden er tatt opp i forbindelse med påkosting av gjenstander som er felleseie. Gjeld som er pådratt i forbindelse med en gjenstand som er særeie eller holdes utenfor delingen kan det bare kreves fradrag for dersom verdien av denne gjenstanden ikke overstiger gjeldens pålydende.
Unntaket fra hovedregelen om likedeling er skjevdeling som følger av el. § 59. Etter denne bestemmelsen kan man holde verdier utenfor delingen som klart kan føres tilbake til midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått eller senere har ervervet ved arv, eller ved gave fra andre enn ektefellen. Det er imidlertid ikke mulig å gjøre dette hvis skjevdelingen vil gi et åpenbart urimelig resultat.
I denne vurderingen tas det hensyn til ekteskapets varighet og ektefellenes innsats for familien. Det altså ikke bare økonomiske midler som sikrer andel i den totale formuesmassen. Dette prinsippet ble festet av Høyesterett ved deres avgjørelse som er tatt inn i Rt. 1975 s. 220 (Husmordommen).
Gjennomføring av skifte
Når delingen av verdiene og eiendelene i et bo skal gjennomføres skjer dette ved det som kalles et skifte. Ektefellene har avtalefrihet på skiftet. Det betyr de kan fritt avtale når og hvordan deling skal skje, og hvilke verdier som skal legges til grunn. De kan velge om de vil foreta en privat skifte eller offentlig skifte. Dersom ektefellene ikke kommer til enighet kommer ekteskapslovens regler til anvendelse.
Privat skifte innebærer at partene ordner skiftet selv. Da må de selv stå for å løse de problemene som oppstår underveis. Skifteloven forutsetter at hovedregelen er privat skifte.
Offentlig skifte går ut på at ektefellene får hjelp fra tingretten til å gjennomføre skifte. Dette kan begjæres av en eller begge ektefellene. Det er vanlig at det holdes et forberedende meklings møte før et offentlig skifte blir åpnet. Formålet for møtet er å komme frem til en løsning. Til dette møtet kommer partene og deres advokater. Dersom de tidligere ektefellene ikke kommer til enighet, kan det bli åpnet offentlig skifte.
Ektepakt
Hovedregelen på avtalerettens område er at avtaler inngås med formfrihet. Likevel har lovgiver bestemt at visse typer avtaler må inngås i en spesiell form for å sikre etterprøvbarhet. Ektepakt er et eksempel på en slik avtale.
En ektepakt skal etter el. § 54 inngås skriftlig. I tillegg skal inngåelse av ektepakt bevitnes av to myndige personer med sin fulle sans og samling. Dette er av hensyn til ektepaktens bevisverdi ved en senere anledning. Typiske forhold som avtales i ektepakt er særeie, det vil si verdier som i sin helhet holdes utenfor delingen ved en skilsmisse og som holdes fullstendig utenfor boet. Det bemerkes at for at særeie skal være gyldig avtalt, må avtalen følge formkravene for ektepakt.
Er formkravene fulgt, vil ektepakten være bindende for ektefellene selv, og deres arvinger. For at ektepakten skal få rettsvern overfor en av ektefellenes kreditorer, må den tinglyses i ektepaktregisteret. Dette er for å hindre at en kreditor tar beslag i en særeiegjenstand som tilhører den andre ektefellen.
