Forsikringsrett handler om reglene som gjelder forsikringsbransjen. Dette omfatter selskapenes rett til å drive samt deres interaksjon med forsikringskunder. Vårt fokus er i relasjonen mellom selskapet og kundene.
På forsikringsfeltet er forsikringsavtaleloven av 1989 (fal.) grunnleggende i den utstrekning at den angir et visst minstemål for de avtalene som inngås mellom forsikringsselskapene og kundene. Som hovedregel kan ikke forsikringsavtalelovens regler fravikes til skade for kunden. Dette følger av fal. § 1-3 første ledd.
En må være klar over er at forsikringsselskapene er en profesjonell juridisk aktør, som kan utforme avtaler på en måte som begrenser deres ansvar i størst mulig grad. På samme måte kan det hevdes av forsikringsselskapet at kravet er foreldet, ikke tilstrekkelig dokumentert eller fremsatt for sent. Det kan også hende at forsikringsselskapet har andre måter å beregne tap eller verdsettelse av eiendeler på, enn det man som privatperson i utgangspunktet trodde. Dette er spørsmål som kan være vanskelige å svare på. Derfor kan det være lurt å ta kontakt med advokat så tidlig som mulig i prosessen. Dette er viktig å gjøre så snart som mulig slik at en får oversikt over hvilke krav forsikringsselskapet vil akseptere og hvilke som vil bli avvist.
Forsikringsavtalen
Den viktigste rettskilden i forsikringsretten er forsikringsavtalen som inngås mellom forsikringsselskapet og kunden. Det er denne som vil være utgangspunktet for hva som er forsikret og hvilke betingelser som gjelder.
Forsikringsavtalene omfatter et vidt spekter av forskjellige skader, blant annet bilskader, tyveri, reiseskader, ulykkesforsikring, yrkesskade og uføredekning. Felles for disse er at det er et erstatningsrettslig preg over det hele, idet forsikringssummen skal oppfylle samme kompensasjonshensyn for det tapet som har oppstått.
I forbindelse med tegning av forsikring har forsikringsselskapet etter fal. § 2-1 en selvstendig plikt til å informere kunden om forhold ved avtalen, slik at kunden på best mulig måte settes i stand til å vurdere avtalen. Herunder plikter forsikringsselskapet å opplyse om hvilke begrensninger som er lagt inn i avtalen sett i forhold til det kunden med rimelighet kan forvente.
En grunnleggende forutsetning i forsikringsretten er at skadelidte kan fullt og helt forholde seg til skadevolders forsikringsselskap og trenger ikke gå på skadevolder direkte. Det er viktig å merke seg at kravet mot forsikringsselskapet for en skade som har oppstått er ikke det samme som et krav mot en skadevolder. Dette er tydelig slått fast i rettspraksis.
Rettshjelpsdekning
Enkelte forsikringer inneholder en del som dekker utgifter til rettshjelp. Hvorvidt forsikringen dekker dette vil være opplyst i betingelsene. Som hovedregel er det slik at visse forsikringsavtaler alltid inneholder en slik klausul. Blant disse finnes villa- og innboforsikring, og motorvognforsikring.
Likevel må det vanligvis betales en egenandel som regel kan ligge på mellom 4000 og 5000 kr. Denne dekningen kan være begrenset til om lag 80 000 eller 1000 00 kr. Enkelte forsikringer har ingen egenandel, men da vil dette være tydelig opplyst i avtalen.
Uskifte
Uskifterett er en rett gjenlevende ektefelle har til å overta felleseiet uten å foreta skifte med den førsteavdødes arvinger. Denne regelen er hjemlet i al. § 9. Felleseie er den formuen som ved ekteskapets opphør skal deles likt mellom ektefellene. Det betyr at med uskiftet bo utsettes skifte til lengstlevende dør, ønsker å foreta skifte selv eller gifter seg på nytt.
Avdødes særeiemidler skal i utgangspunktet skiftes. Gjenlevende ektefelle kan altså ikke sitte i uskifte med avdødes særeiemidler. Dette gjelder ikke dersom det er avtalt i ektepakt at lengstlevende kan sitte i uskifte med særeiemidler eller at avdødes arvinger gir samtykke til det.
Loven stiller visse begrensninger i uskifteretten. Hovedregelen er at ektefellenes felles barn må respektere uskifteretten fult ut, og kan ikke kreve skifte. Men dersom førstavdøde har barn fra tidligere ekteskap (særkullsbarn), må disse etter al. 10, gi samtykke til uskifte.
Etter al. § 8 kan ikke lengstlevende ektefelle sitte i uskifte hvis det er gitt dom eller bevilling for separasjon eller skilsmisse. Dette gjelder ikke de tilfellene hvor samlivet har vært opphørt og ingen formell separasjon gitt.
Lengstlevende kan etter al. §14 nektes å sitte i uskifte, dersom det er sannsynlig at utsiktene til dekning for den som hadde krav mot avdøde, eller arveutsiktene for arvingene til førstavdøde blir vesentlig dårligere på grunn av lengstlevendes gjeldsforpliktelser.
Uskiftet omfatter etter al. § 17 alle eiendeler og forpliktelser i det tidligere felleseiet, samt det lengstlevende senere erverver. Den som sitter i uskifte blir også personlig ansvarlig for førsteavdødes gjeldsforpliktelser. Dette følger av al. § 20.
Når det gjelder lengstlevendes råderett over uskifteboet, disponerer vedkommende i utgangspunktet fritt over midlene som eier. Det betyr at lengstlevende kan fritt forbruke, belåne og avhende verdier. Det gjelder imidlertid noen begrensninger i dette. Etter al. § 19 har gjenlevende ektefelle ikke adgang til å gi fast eiendom som gave, eller til å selge fast eiendom til underpris. Vedkommende har heller ikke adgang til å yte andre gaver som står i misforhold til boets størrelse, det vil si gaver som utgjør 20 % av boets nettoverdi. Overtredelse av disse regler medfører at disposisjonen blir omstøtt.
Når lengstlevende ektefelle sitter i uskifte kan hun i testament bestemme over sin egen del av uskifteboet.
Etter al. § 21 må alle arvinger få en forholdsmessig like stor del av sitt arvelodd, ut over dette må det hentes inn samtykke. Gjenlevende kan når som helst kreve helt eller delvis skifte av boet. Ifølge al. § 24 annet ledd kan en arving kreve skifte dersom lengstlevende ektefelle forsømmer sin fostringsplikt, sløser bort eller vesentlig reduserer boets verdier.
