Om tvangsmidler og tvangsbehandling i institusjon

Bruk av tvangsmidler eller tvangsbehandling er noe det er adgang til ovenfor personer underlagt tvunget psykisk helsevern. Det er imidlertid viktig å skille tvangsbruken fra selve tvangsinnleggelsen: at det etableres tvunget psykisk helsevern ovenfor en pasient gir ikke hjemmel for tvangsbruk – dette må bestemmes i særskilte vedtak etter de reglene som gjelder for de enkelte tiltakene.

Særlig viktig når det gjelder tvangsbruk er «minste inngreps»-prinsipp, og ivaretagelse av pasientenes personlig integritet. Dette stilles både etiske og rettslige krav til tvangsbruk.

Noen tvangsmidler som kan brukes er:

– Skjerming

– Nektet forbindelse med omverden

– Undersøkelse av rom/eiendeler + kroppsvisitasjon

– Beslag

– Urinprøve

– Tvangsmidler – eks. spesielle klær

– Overføringer

Tvangsbehandling reguleres av en egne bestemmelse, phvl. § 4-4

1.1 Tvangsmidler

Vilkåret for bruk av tvangsmidler er at det er uomgjengelig nødvendig for å hindre pasient i å skade seg selv eller andre, eller det er nødvendig for å avverge betydelig skade på bygninger, klær, inventar eller andre ting.

Det er altså tale om nødrettslignende tilfeller. Tvangsmidler skal absolutt ikke brukes med behandlingsformål.

Som ellers er det et vilkår om at mildere midler må ha vist seg å være åpenbart forgjeves eller utilstrekkelig, jf. «minste inngreps prinsipp».

Noen tvangsmidler som kan brukes er for eksempel:

– Belter, remmer eller spesialklær som hindrer bevegelsesfriheten

– Kortvarig innlåsing i rom uten personale til stede

– Beroligende el bedøvende legemidler, når de er enkeltstående og korttidsvirkende

– Kortvarig fastholding

? tvangsmidler som dette kan brukes både ovenfor de som er tvangsinnlagt og de som er frivillig innlagt, men dersom pasient er frivillig innlagt vil det kun være tale om helt kortvarige tiltak – ellers vil nok krav om utskriving aktualiseres.

1.2 Tvangsbehandling:

§ 4-4 Tvangsbehandling er et svært inngripende tiltak. Dette betyr at pasienten medisineres mot sin egen vilje.

Utgangspunkt er at pasienten ikke kan underlegges undersøkelser eller behandling som innebærer alvorlig inngrep (slike alvorlig inngrep kan være lobotomi, elektrosjokk, andre kirurgiske inngrep)

Unntakene er:

– tvangsmedisinering

– tvangsforing av spiseforstyrrelse

Siden inngrepet er mot pasientens vilje, og krenker hans/hennes personlige integritet, er vilkårene for tvangsbehandling strenge. Det må være «klart i overensstemmelse med faglig anerkjent psykiatrisk metode og forsvarlig klinisk praksis»

Det er krav til at det er forsøkt å oppnå samtykke til behandling, eller at det er åpenbart at dette ikke ville bli gitt. Pasienten må også være tilstrekkelig undersøkt, og det må være stor sannsynlighet at behandling vil føre til bedring eller at pasienten unngår vesentlig forverring.

NB: Det er psykiatrisk undersøkelse og behandling som reguleres av bestemmelsen; vanlig/somatisk undersøkelse og behandling reguleres av pasient- og brukerrettighetsloven.

Send oss en forespørsel